Jagland har brakt Arbeiderpartiets valgkamp inn på et vanskelig spor. Det må han få den ut av før valgdagen.

Kamp i kvalme
Enhver som vil bli tatt seriøst og som skal ytre seg om valget i september, må understreke i annenhver setning at alt er uklart. Alt kan hende. Her gjelder det å holde seg til revehiets arkitektur med flest mulig utganger. Nå skal jeg bryte denne helgarderingen og påstå at ordet «kvalmende» blir en gjenganger når valgkampen bryter løs for alvor om vel en måned. Men jeg vil halvgardere med å tilføye «overbud».

Av ARNE FINBORUD
Kanskje det til og med blir «kvalmende overbud»? I det tilfellet kan regjeringen og Arbeiderpartiet ha mulighet til å komme på offensiven, selv om det skjer med Høyre på slep. For i spørsmålet om økning i minstepensjonene står de to partiene sammen. Mange vil si: Også der.
  Ikke vet jeg om det var en glipp fra statsminister Jagland da han ga uttrykk for sin kvalme i siste stortingsdebatt før ferien. Han kan med en viss rett også hevde at det ikke var selve pensjonsøkningene han ville ramme, men måten forslaget kom opp på. I tillegg kommer påstanden om overbud. Men en dreven politiker som Jagland måtte vite at dette ville bli oppfattet på en helt annen måte. Han er selv ikke nyansenes mester når han går til angrep. Så bar det da også så aldeles galt i vei. Derfor er det forunderlig at han ikke straks satte i gang brannslokking. I stedet sendte han Yngve Hågensen og statssekretær Britt Schultz ut i krigen. Det gjorde bare vondt verre. I dag står Arbeiderpartiet sammen med Høyre som motstander av å øke minstepensjonene med mer enn 700 kroner i året - ut over den ordinære justeringen. De vil ikke ta et løft for dem som har minst å rutte med.
  Det er en livsfarlig politisk galei for en regjering fra Arbeiderpartiet i en tid da rikdommen flommer over hos så mange andre, blant andre staten selv. Derfor blir Jaglands timing så aldeles gal. I nedgangstider kunne han gjort det, men ikke nå. Nå tror ikke jeg at folk flest mener det bare er å pøse ut oljepenger til alle gode formål. Her har Jagland selvsagt et poeng. Men folk flest forstår ikke at fordelingen av velstanden skal være så skjev som i dag. Bare den siste uka har aksjeeiernes formue økt med flerfoldige milliarder. Dette blir stilt opp mot 700 kroner til minstepensjonistene - i året! Så enkelt er det. Og dette går ikke i hop.
  Dagens minstepensjonister er stort sett kvinner. De fleste av mennene har opparbeidd seg tilleggspensjoner. Dette er kvinner som på 40- og 50-tallet stelte hjemme, som skikken og samfunnet krevde. De hadde ikke noe valg. I dag lever de på 69000 kroner i året. Stort sett lir de ingen nød, ja, noen sparer til og med penger til latterlig lave bankrenter. Men de er milevidt fra den levestandarden andre nyter godt av.
  Må det være slik av hensyn til statsbudsjettets balanse og press på priser og renter, slik Jagland og Høyre påstår? Hvis det ikke skal gjøres endringer som griper inn i fordelingen av inntekter og rikdom, kan Jaglands holdning til en viss grad forsvares. Men når forskjellene mellom folk øker slik som nå, må regjeringen sørge for en annen fordeling, slik at det blir rom for påplussing til minstepensjonistene. Gjeninnføring av dobbeltbeskatning på aksjeutbytte, slik som i Sverige, samt en liten avgift på aksjeomsetning i annenhåndsmarkedet ville dekke de økte minstepensjonene. Jeg våger påstanden at børsen uten vansker ville overleve slike inngrep, selv om enkelte aktørers inntekter ville gå ned. Men de har råd til det. Ja, til de grader har de råd til det. Men Arbeiderpartiet stemmer mot slike forslag i Stortinget.
  Jagland appellerte til ansvarlighet før han dro på ferie. I denne sammenhengen blir alle andre enn Høyre uansvarlige. Derfor blir det maktpåliggende for Arbeiderpartiet å komme seg ut av dette sporet før innspurten i valgkampen. Det blir vanskelig, for vårens runder har ført partiet inn på et farlig blindspor. Det ser vi av reaksjonene blant sindige, eldre partifolk rundt om i landet.

© Dagbladet