NATO-toppmøtet i Madrid neste uke legger grunnlaget for å utvide militæralliansen, men bare med tre land. Blir det tid til å ta seg av taperne?

Trøstepremier
En storslått sikkerhetspolitisk Oscar-utdeling med lykkelige vinnere og utslåtte tapere. Det er det siste NATOs generalsekretær Javier Solana ønsker seg før neste ukes toppmøte i Madrid. Derfor er showets premisser lagt på forhånd, og meningen er at ingen skal føle seg utenfor. Spørsmålet er bare om trøstepremiene til taperne er fine nok.

Av HALVARD HELLE
Solana har sørget for å rydde Russlands skepsis av veien, godt støttet av amerikansk panserdiplomati. De politiske avtalene med Russland og Ukraina har dempet frykten for en voldsom russisk reaksjon mot å flytte NATOs grenser. Samtidig har de siste månedene vist at USA sitter med det avgjørende ordet i spørsmål som gjelder europeisk sikkerhet. Noen europeisk forsvars- og sikkerhetsidentitet, som det heter i NATOs retorikk, er det ikke lett å få øye på.
  USAs holdning medfører at det trolig bare er Polen, Ungarn og Tsjekkia som får tilbud om å starte medlemskapsforhandlinger. Verken Romania, Slovenia eller de baltiske statene ser ut til å bli medlemmer i denne omgangen. Men de heldige må godkjennes av parlamentene i de 16 NATO-landene. Resultatet er ikke gitt på forhånd.
Under møtet i Madrid vil NATO-landene forsøke å overbevise sine fattige fettere i øst om at det kommer nye muligheter etter hvert. I mellomtida deles det ut trøstepremier i form av et utvidet Partnerskap for fred-konsept. Politiske konsultasjoner i regi av nyskapningen Det atlantiske partnerskapsråd (APC) vil stå sentralt.
Problemet er bare at medlemskapsaspirantene bedre enn noen vet at ekteskap er tryggere enn partnerskap. Ikke minst reduserer det risikoen for utroskap. De har sett at partnerskapskonseptet tidligere har fungert som en bli kjent-ordning for felles krisehåndtering i tredjeland, noe som langt fra kan sikre dem at «et angrep på et medlemsland er et angrep på hele alliansen», som det heter i NATO-paktens artikkel 5.
De vet også at det vil kreve store menneskelige og økonomiske ressurser å innlemme de tre Oscar-vinnerne i NATOs militære kommandostruktur. Enkelte militære analytikere tror det kan ta opp til ti år før sikkerhetsgarantien fullt ut er effektiv. Vil NATO ha kraft og vilje til å imøtekomme ikke-medlemmers behov for sikkerhet i denne tida, eller blir det USA-konstruerte APC-rådet det samme for militæralliansen som EØS er for Den europeiske union?
   Det er et paradoks at USA egentlig var imot utvidelsen, helt til president Bill Clinton så at den kunne gi gevinster i den hjemlige valgkampen. I mellomtida ble det satset på mellomløsninger ingen var fornøyde med. Det nordatlantiske samarbeidsrådet (NACC) skulle bli et felles forum for NATO-land og tidligere Warszawa-paktmedlemmer, men rådet går nå over i historien som en lite vellykket diskusjonsklubb.
  Den internasjonale våpenindustrien har drevet en aggressiv og utilslørt lobbykampanje for Romania og Slovenia. Ingen må tro at dette skjer ut fra bekymring for Europas framtid. De er mest opptatt av å selge våpen og kommunikasjonsutstyr, for penger som kunne ha kommet godt med på skambarberte offentlige budsjetter.
  Skuffelsen over å stå utenfor er kanskje aller størst for de baltiske landene. Men er det i det hele tatt mulig å gi dem de sikkerhetsgarantiene som ligger i NATO-paktens artikkel 5 uten å etablere militære baser i Finland og Sverige? Og hvor lenge vil de avfinne seg med regionale samråd og felles militær trening?
  Tunge historiske kjensgjerninger ligger som en grunnleggende og tvingende forutsetning for å ta opp nye medlemmer. Polakkenes sammenhengende lidelseshistorie, Sovjetunionens invasjon av Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968, er de viktigste grunnene til å åpne NATO mot øst.
   Men disse grunnene er nøyaktig like gode for å innlemme de øst- og mellomeuropeiske landene i EU. For Polen, Tsjekkia og Ungarn blir militær satsning en snarvei til fredelig økonomisk samarbeid. For de andre vil et EU-medlemskap være den fineste premien de kan få. Kanskje blir det også på lang sikt den beste- og billigste- sikkerhetsgarantien.

© Dagbladet