Sutreguttas sommerrevy
Av ANNETTE MÜRER
De vil og de vil, men får det bare ikke til. Og det er ille, å ikke kunne når man gjerne ville. Øystein Wiik vil fornye den norske musikal, og nå kommer Nissa Nyberget og vil fornye norsk revy. Når de ikke får det til, morer de seg med å slenge dritt etter Egil Monn-Iversen. Slik blir sutrete guttunger modige menn. Øystein Wiik startet sutringen her i Dagbladet tidligere i sommer. Han er mannen som står klar til å fornye musikalen, det er bare det at norske teatersjefer er så dumme at de ikke slipper ham til.
   Nå er fornyer Wiiks innsikt i musikalsjangerens særegne dramaturgi ikke direkte imponerende. Når det er slik at en musikalartist må kunne danse like godt som han kan synge og dessuten kunne spille teater like godt som han synger og danser, så er det fordi musikalen er en teaterform hvor koreografi, musikk og tekst er likestilt og sammensmeltet. Lettere er det ikke, enten man vil lage musikal av «Sofies verden» eller telefonkatalogen.
  I stedet for å spørre seg hvorfor akkurat koreografene Jerome Robbins, Bob Fosse, Anthony van Laast og våre egne Wayne MacKnight og Runar Borge har de faglige forutsetningene for å skape musikaler, går Wiik til frontalangrep på «gjengangeren» Borge og hans «monopol» i norsk musikkteater. For ikke å snakke om Egil Monn-Iversen!
Ikke før er fornyer Wiiks klagesang tonet ut, så kommer en ny sommersutrer på banen. I et portrettintervju i Dagbladet sist lørdag bruker Nissa Nyberget samme oppskrift. Han er mannen som føler seg kallet til å fornye norsk revy, og han vil og han vil, men han slipper ikke til. Når han ikke får det til, er det ene og alene Egil Monn-Iversens skyld.
  Den som ser fornyer Nybergets egen sommerrevy på Hankø kan ikke unngå å merke seg hvor hjelpeløst samme Nyberget som instruktør og teatermann forvalter en glitrende Arne Svendsen-tekst og et åpenlyst talent som Marianne Krogness, når han altså har sjansen.
Men det er klart, felles fiende er felles trøst for sutrebrødrene. Når man selv ikke får det til, så kan man i alle fall ta autoritetene. Når de er av veien, kan man endelig gjøre som man vil.
  Nyberget går ett skritt lenger, han sparker ikke bare etter makta, han gir en hel yrkesstand et skikkelig lyskespark, kolleger som alltid står bakerst i køen i kulturlandet Norge. «Klatremus», kan Nyberget forklare Dagbladet, er betegnelsen på «ballettjenter som knuller seg til jobb». Det er den slags fordomsfullt skittsnakk et par generasjoner norske danskunstnere har brukt sitt liv på å bekjempe.
  La framtidas mann slippe til. Med en uforbeholden unnskyldning.

© Dagbladet