Nycomed Amersham-fusjonen er teknologidrevet, sier Svein Aaser.
Hvordan kan vi da forholde oss politisk til den?

Kåte vikinger
Kværner-direktør Erik Tønseth har gjort det, og Nycomeds Svein Aaser gjør det. Oslo er nok ikke stedet for potente industriledere som vil se sine store virksomheter vokse, så de flytter til London på jakt etter «industriell synergi». Kan de få til noe der som også tilfredsstiller oss her hjemme?

Av ØYVIND TØNNESSON
Det er særlig tre ting industriforetak er på jakt etter når de kjøper eller fusjonerer med bedrifter utenfor eget lands grenser: De vil sikre seg markeder, viktige ressurser, eller de håper å kunne skape mer nytt i en felles, internasjonal organisasjon enn ved å samhandle i markedet. «Synergi» kaller de det, og får det til å høres nokså mystisk ut.
  Det er ikke noe nytt at norske bedrifter etablerer seg i utlandet, eies fra utlandet, eller samarbeider med store selskaper fra andre land. Men vi er ikke vant til at de flytter viktige deler av ledelsen ut av Norge. I fjor gjorde Kværner det etter fusjonen med Trafalgar House, i år blir det Nycomeds tur, når fusjonen med britiske Amersham blir gjennomført. Tidligere har både Norsk Hydro og Aker lagt divisjonshovedkvarterer på innsiden av EU-grensa.
   Bør vi bli bekymret når dette skjer? Må vi passe oss, så ikke enda flere flinke gutter fra Oslos penere strøk finner seg nye lekekamerater i Europas metropoler? Bør statsminister Jagland snarest droppe forslaget sitt om å øke formuesskatten for norske aksjonærer? NHOs Karl Glad mener det, for han synes det er trist når norske selskapers hovedkontorer flyttes ut av landet. Den følelsen vet vi at han deler med Sp's Per Olaf Lundteigen. Begge ønsker de sterkere nasjonalt, privat eierskap i norsk næringsliv, og Lundteigen foreslår nå at rederiskattmodellen overføres til andre bransjer for å oppnå dette.
   Men er skattepolitikken og spørsmålet om hvem som eier aksjene i store norske selskaper egentlig så viktig? Ikke for å forstå hvorfor selskaper nå flagger ut eller blir deler av internasjonale nettverk. Det er de industrielle vurderingene, spørsmålet om hva som gir størst utviklingsmuligheter, og kanskje utsiktene til egen vinning for lederne, som får selskapene til å flytte ut. Det betyr ikke at vi som blir boende her på berget skal la være å interessere oss for konsekvensene.
  Utfordringen ligger ikke i å få norske flagg til å vaie over hovedkvarterene til så mange multinasjonale selskaper som mulig, men i å sørge for at det kommer noe tilbake fra dem som flytter ut. Det burde Lundteigen og andre politikere ha lært nettopp av erfaringen med skipsfarten. Med gunstige skatteregler seiler mange skip i dag under norsk flagg, men næringens bidrag til norsk sysselsetting og kompetanseutvikling er beskjedent.
   For hundre år siden reiste unge nordmenn utenlands, tok ingeniørutdannelse og skaffet seg arbeidserfaring i datidas høyteknologiske miljøer. Med utenlandsk kapital i ryggen kom disse modernitetens vikinger hjem igjen for å ta del i det norske vannkraft- og industrieventyret. Lundteigens ideologiske forgjengere reagerte mot industrialisme og fremmede tenkemåter som fordervelige for den norske folkesjela. De kunne likevel ikke hindre at utenlandsk kapital, norske ingeniører og arbeidere sammen avlet fram viktige deler av det moderne Norge.
   Kværners og Nycomeds internasjonale fusjoner er uttrykk for den samme industrielle kåthet som utspilte seg for tre- fire generasjoner siden. En utfordring til Erik Tønseth og Svein Aaser må bli at de sørger for at synergieffektene ikke bare tilflyter aksjonærene, men også det industrielle miljøet i Norge. Vi bør kunne forvente at de lar unge norske fagfolk lære språk og vinne erfaring i det som før var Trafalgar House og Amersham International. Hvis så norske politikere kan satse på å utvikle storbyer med dynamikk og sjel - hvis de satser på kultur, forskning og utdanning i stedet for å mase om skattetrykket - da vil næringslivsledere og fagfolk heller leve her enn i London. Med kompetansen her, kommer også makta og kapitalen. Om det blir fra City of London, Wall Street eller det norske oljefondet spiller mindre rolle.

© Dagbladet