55 000 av dem sendes på skolevegen ett år tidligere enn før, men landets barn blir ikke noe hett tema i høstens valgkamp. Hvem er de egentlig, våre yngste, og hvordan har de det?

Barn intet tema
Barnas oppvekstvilkår har sjelden vært et brennbart politisk tema, men vilkårene har likevel endret seg. Det har ungenes atferd, også. I dag har vi en langt mer selvbevisst barnegenerasjon enn før. Dessuten blir våre yngste stadig tidligere "voksne". Er dette en utvikling vi ønsker oss?

Av DAG SOLBERG
Når landets politikere, anført av statsministeren, lanserer eldreomsorgen som det viktigste temaet for årets valgkamp, blir det nødvendigvis slik. De minste har som kjent ikke stemmerett, og alle politikere må drive stemmefiske for å sikre sin stortingstaburett. Dessuten hjelpes politikerne en smule av pressens lederskribenter. De fleste av dem har nådd en alder hvor de er opptatt av å planlegge sin egen alderdom. Det er heller ikke noe nytt trekk at barna ikke er et sentralt tema i en politisk valgkamp.
  Men parallelt med dette tidvise fraværet av politisk engasjement på vegne av den oppvoksende slekt, skjer politiske forandringer i barns oppvekstvilkår. Reform-97, som sender 6-åringer på skolebenken, er en villet handling, ganske så velment også, for utgangspunktet er et ønske om å skaffe barna en best mulig skolegang. Reformen møtes med avventende skepsis i skoleverket, mye skyldes en ibodd angst for forandringer, men like mye av kritikken reises på bakgrunn av dårlig planlegging fra politikernes side. På et helt annet område ligger det en stor utfordring for både politikere og enkeltmennesker når det gjelder våre barns ve og vel: Hva slags mennesker ønsker vi at de skal utvikle seg til, hvilke verdier er det vi overleverer dem og hvordan oppdrar vi våre yngste?
  I vår kunne en undersøkelse blant 600 barnearbeidere fortelle at 90 prosent av dem er bekymret for barns manglende voksenkontakt. En parallell undersøkelse blant like mange foreldrepar og eneforsørgere fortalte at unger helt ned til ett- til treårsalderen tilbringer to til tre timer foran TV-skjermen hver dag. 20 prosent av 10- og 12-åringene bruker daglig tre timer eller mer foran en dataskjerm, og nærmere 40 prosent i den samme aldersgruppa ser på en eller annen elektronisk skjerm minst to timer pr. dag. Andre undersøkelser forteller om en økning av antall registrerte voldstilfeller blant barn i Norge. Erting og knuffing barn imellom har gått over til ren vold. Men atter andre undersøkelser kan avsløre at barna overhodet ikke lar seg påvirke av reklame på TV.
  Skolekorpsene registrerer en økning i interessen blant elevene, og deler av idrettslivet merker også økt pågang av ivrige unger. Ikke minst er dette tilfelle innen fotballen, en idrett vi fra naturens side ikke er ment å skulle være flinke i her til lands. Samtidig vil enhver som tilbringer noen daglige timer borte fra sofaen ikke kunne unngå å registrere eller være del av et økende engasjement blant småbarnsforeldre på vegne av ungene. Aldri har så mange foreldre fulgt sine håpefulle til deres ulike aktiviteter, enten det dreier seg om musikk, dans eller idrett.
  Samlet gir dette et mønster som er vanskelig å få tak i. Det forvirrer dagens foreldregenerasjon ytterligere at barna argumenterer så sterkt på sine egne vegne. 90-tallets barn er kanskje den første generasjon unger som tas på alvor; de fungerer som samtalepartnere, og vi voksne snakker ofte til dem som om de var en av oss. Disse trekkene er nødvendigvis et resultat av tidligere ungdomsopprør, og at de samme opprørerne er blitt voksne og preger samfunnet i stadig større grad. Utviklingen gir barna et større territorium å bevege seg i, deres selvbevissthet økes, men samtidig tvinges de tidligere inn i de voksnes verden.
  Prisgitt de politiske rammene vakler dagens småbarnsforeldre mellom drømmen om "Kardemomme by" og et ønske om at barna skal gå inn i sin egen tid. Det stiller store krav til holdningene. Og om det er vanskelig å spå, både om barnas framtid og deres tilværelse som voksne, må det fortsatt være mulig å si det med Hasse & Tage: "...men man hoppas at barnen ennu får et glas öl."

© Dagbladet