Myten om Oscar Wilde
Av ANDREAS WIESE
Det er i sommer hundre år siden Oscar Finnegan O'Flaherty Wilde slapp ut av fengsel, etter å ha sonet sin dom for homofili. I år kommer også filmen om Oscar Wildes liv, med Stephen Fry («Jeeves» og «Peters venner») som Wilde, og Vanessa Redgrave som hans mor. Vanskeligheten filmmakerne får, er hvilket av Wildes liv de skal skildre.
  For Wilde er blitt et ikon, og som ikoner flest står han nå fram som klarere og klokere enn mannen selv var. I virkeligheten levde Wilde et paradoksalt, forvirret dobbeltliv, passende for mannen som står igjen som paradoksenes mester. Og akkurat som Wildes løsrevne sitater er større enn hans kunst, er brokkene av Wildes liv bedre enn helheten.
Wilde er blitt stående som de homofiles martyr, den ensomme og forfulgte kunstneren, knust av Victoriatidas fordommer og dobbeltmoral. Sannheten er også en annen.
  Oscar Wilde var slett ikke bare homofil. Han var også en gift familiefar med to barn, som helt opp til sin hustrus død prøvde å reetablere et forhold til familien.
  Prosessen mot Wilde startet ikke fordi samfunnet ville ta Wilde. Den startet fordi Wilde ville ta markien av Queensbury, far til hans elskede Alfred Douglas. Markien hadde våget å kalle Wilde sodomitt, og det ville ikke Wilde ha noe av.
Mektige Wilde, på høyden av sin suksess som komedieforfatter, fikk markien arrestert for injurier.
Injuriesaken gikk dårlig. Den startet med at Wilde kokett måtte innrømme at han hadde løyet på sin alder for retten. Siden gikk det nedover. Markien ble frikjent, men i en påfølgende rettssak ble Wilde dømt. Hadde ikke Wilde gått til injuriesøksmål, kunne han sannsynlivis uanfektet ha fortsatt sitt dobbeltliv. Det var tross alt til slikt victorianerne holdt seg med dobbeltmoral.
  Ute av fengsel dro Wilde i eksil til Dieppe i Frankrike - der den norske maleren Frits Thaulow var en av ytterst få som ville kjennes ved den skandaliserte Wilde. Thaulow blåste i hykleriet og inviterte Wilde til middag med familien - selv om den gesten kostet ham nitti prosent av hans britiske marked.
  Siden fulgte to triste, dekadente år med absint og pengeproblemer, før Wilde døde. Dødsårsaken var høyst sannsynlig hans syfilis, ikke sykdom han pådro seg under fengselsoppholdet.
  Masken er sannheten, ikke mennesket bak, hevdet Wilde, og hans ettermæle har gitt ham rett. Men Wildes særegne gave var hans evne til å se livets paradokser klart, med sin originale blanding av kynisk ironi og oppriktig patos.

© Dagbladet