Nå skal Hagen tas. Men angrep på Hagen vil være meningsløse uten å gå løs på hans innvandringspolitikk.

Er Hagen problemet?
Det er med Hagen som med været. Alle snakker om ham, men ingen har gjort noe med ham. Ikke før nå. Plutselig, midt i sommervarmen, tar alle de andre politikerne hverandre i hånda og kaster seg panisk ut i en fortvilt regndans mot Fremskrittspartiet. Alle gode guder og ånder skal manes fram for å få bukt med uvesenet.

Av ARNE FINBORUD
Men ingenting ser ut til å hjelpe. De gode krefters kamp mot Fremskrittspartiet kan tvert imot gjøre vondt verre. Langt inn i ferietida går han fram på meningsmålingene. Selv har han ikke foretatt seg noen ting den siste tida. Han lar andre gjøre jobben for seg. Sier det noe om hans motstandere?
  Det er ingen grunn til å kvalitetssikre Hagen og hans politikk. Det er ikke saken. Men når han skal angripes, setter forvirringen inn. For Hagen snor seg unna som en ål. Det er vanskelig å sette merkelapper på ham, og han plukker velgere fra alle andre partier. Økonomisk liberalisme er paret med eldreomsorg, fri alkoholflyt med helsekøer. Hvor er sammenhengene, dette henger ikke ihop, sier fortvilte motstandere, uten å få gehør blant velgerne. For Hagen har gått fra høyre- til sentrumspopulisme, og i dagens situasjon skal han støtte en fortsatt Arbeiderparti-regjering. Det gjorde han også i 1986, helt til Høyre avlyste jakta på Gro. Da blir det ikke lett for Thorbjørn Jagland å utrope Hagen til sin hovedmotstander.
  Nå tror ikke jeg at valgresultatet blir like godt for Hagen som de siste meningsmålingene. Langt derifra. Men at han blir valgets vinner, er det liten tvil om. I 1993 fikk han bare 6,3 prosent av stemmene. Det spesielle med Hagen er at hans oppslutning har gått i bølger. I 1989 fikk han 13 prosent. Men slik er det ikke lenger. Nå har han holdt seg på et stabilt og høyt nivå i snart to år. Og hva brakte ham dit? På det finnes bare ett svar: motstand mot innvandringen. Fremskrittspartiet gjorde et byks i oppslutning like før lokalvalget i 1995, og vi husker alle møtet på Golia kino med Øystein Hedstrøm som gjestetaler. Det var først da innvandringspolitikken for alvor kom på dagsordenen i midten av 80-åra at Hagen slo gjennom. Før det var Frp et mini-parti.
  Derfor er det bortkastet å lete etter alskens finurlige forklaringer på hans oppslutning. Fremmedfrykt og motstand mot innvandring er og blir svaret på Hagens popularitet. Det er bunnplanken i hans politikk, ja, den eneste faste bunnplanken. Han kan sveipe innom både minstepensjonister og korridorpasienter, øldrikkere og politifolk, bønder, nordlendinger og enslige mødre. Men han husker alltid fremmedfrykten og motstanden mot innvandringen. Alltid. Den som skal ta Hagen, må derfor angripe hans innvandringspolitikk. Ellers blir det bare meningsløse skudd over og til side for mål.
  Men hvem gjør den jobben i innspurten av valgkampen? Jeg er spent på svaret, for jeg tror ikke noen av de andre store partiene er beredt til det. Og hvorfor skal de nå plutselig angripe hans syn på innvandringen, når de har sett gjennom fingrene med dette i lang tid? Det vil bli nokså kunstig, og effekten blant velgerne tvilsom. Etter katastrofen ved lokalvalget i 1995 erklærte Arbeiderpartiet at nå skulle det utarbeides en strategi for å ta Hagen. Så ble han glemt, helt til meningsmålingene utløser den reneste panikk. Nå skal oppgjøret komme på et debattmøte Jagland har invitert Hagen til om en måned. Det kan jo gå bra, selv om en duell med Hagen neppe er å anbefale, særlig ikke for Jagland. Hans tilhengere anbefales å spenne fast sikkerhetsbeltene. Og ett møte kan ikke gjøre underverker.
  På toppen av alt begynner nå Høyre å krangle om Hagen skal være med i deres regjering eller ikke. Det er storartet. Med slike motstandere kan Hagen bli sittende på sin fortausrestaurant og nyte Oslo-varmen.

© Dagbladet