Genier eller deltakere?
Av KRISTINE NÆSS
  Forfatternes holdning til sin egen rolle debatteres i Dagbladet og Aftenposten for tida. Har de intellektuelles selvforståelse brutt sammen? Kan genibegrepet og den borgerlige dannelses hierarkiske orden redde den? Taushet og ironi er en måte å delta på, mener noen, og det kan vise oss det umulige i å delta i en offentlighet preget av kulturkonsum. Misnøyen med norske forfatteres engasjement er en annen gjenganger.
  Å lengte tilbake til geniets gudegitte posisjon eller 70-tallets ideer om engasjement er forståelig ut fra et ønske om noe solid i en verden som flyter. Men er det særlig konstruktivt? Og er det så sikkert at alt flyter? Det som er spennende med framtida er at vi ikke har sett den ennå. «Jeg forsøker å definere det man ikke kan se, men bare anta,» sier lyrikeren Tone Hødnebø. I uka som gikk snakket vi med henne og de tre andre lyrikerne Markus Midré, Hanne Bramness og Steinar Opstad.
  Man må ville meddele andre det man selv synes er det vakreste og viktigste av alt, mener Markus Midré, da ser du inn i framtida. Samtidig definerer han seg ikke som forfatter. Han inntar ikke geniets posisjon selv om han har enorm tro på egen skaperkraft. Når de hierarkiske strukturene brytes ned, forsvinner geniene. Det er vel bra?
  Både Steinar Opstad og Hanne Bramness er lyrikere som er opptatt av det poetiske språket som et alternativ til det rasjonelle mediespråket. Det er et syn som er med på å bygge opp under myten om lyrikk som marginal og utilgjengelig. Den holdningen kan likne på tanken om at taushet er en måte å delta på. Men språk er ingen sykdom. Det er et redskap for meddelelse. Samtidig viser de begge en stor tro på diktets mulighet til å nå fram med noe som angår alle.
  Dikt er en måte å tenke på, mener de alle, og bruker ord som henvendelse, inderlighet og ønske om berøring. Lyrikken har sine særegne virkemidler, sier Bramness. I diktet er det øyeblikket og setningen som fenger deg, mener Midré. Følelser og fornuft er like viktig, sier Hødnebø. Lyrikken er altså et sted som forener langsom tenkning med øyeblikksopplevelse.
  Disse fire forfatterne viser i alle fall et dypt engasjement. De jobber aktivt med å forsøke å få øye på hvordan det er å være oss her og nå. Jeg vil si at det ikke er noe i veien med den intellektuelle selvforståelsen heller. «Å skrive dikt er en måte å bevare verden på,» sier Hødnebø, og er slett ingen historieløs postmodernist. Snakke om det kan hun også. Det er okay å ha lyst på framtida.

© Dagbladet