Maleriets meddikter
Av HARALD FLOR
«Chardins magi forblir ubegripelig. Det er tykke lag av farge, det ene over det andre, men hvor virkningen trenger gjennom innenfra og ut. I andre tilfeller ser det ut lik en sky, som noen har blåst mot lerretet.»
  Med slike verbale vendinger kunne Denis Diderot (1713- 1784) hylle Jean-Baptiste Chardin, men encyclopedistens entusiastiske ord om den franske sjangermaleren var ikke beregnet på hvem som helst. Diderot - som i ettertid blir omtalt som den moderne kunstkritikkens far - stilet sine korrespondanser til en eksklusiv krets av europeiske fyrstehus, med Gustav III av Sverige, Russlands Katharina II og Gotha-prinsen August som mottok de 17 håndskrevne kopiene.
   På 1800-tallet nådde Diderots kunstkritiske skrifter en større offentlighet, og ble retningsgivende for «dikter-kritikerne» Charles Baudelaire og Théophile Gautier. At nettopp poeter - og kunstnere - ble begeistret for hans tilnærmingsmåte overrasker ikke, slik han evnet å forene litterær form med inngående observasjon. Hans dramatisering av den unge Fragonards mytologiske scene som Platon-inspirert skyggespill, er suveren i så måte.
  Dessuten er dette tekster rike på referanser til så vel arven fra antikken som ideer i den aktuelle estetikken, noe som framgår med noter og fotnoter i den nye danske utgaven om Diderot fra Edition Bløndal. Oversetter Kasper Nefer Olsen viser for eksempel hvor elegant Diderot gjør sin egen vri på Edmund Burkes tekster om Det sublime i kunsten. Ellers er den danske estetikkprofessoren Else Marie Bukdahl en utmerket veileder i sitt inngående forord, som analyserer den samtidige situasjonen og posthume posisjonen på beste måte.
  Enhetskriteriet mellom form og innhold var overordnet norm for Diderot, og derfor vurderte han ikke kunsten ut fra noe motivhierarki. Det var den maleriske evnen til å balansere virkemidlene som gjorde Chardin stor, og ikke illusjonen av enkle gjenstander på et bord. Derfor forsto han heller ikke ekselleringen i dekorative elementer hos hoffkunstneren Boucher, men formidlet desto sterkere opplevelsen av eksistensens forgjengelighet fra ruinmaleren Hubert Robert.
  Diderot innså at den utforskende kunstneren hadde et rikere register enn den regelbundne estetiske kommentatoren, men under hans klage om at ord ikke kan gripe substansen i det maleriske stoffets utstråling lå likevel en sjelden evne til å skrive seg inn i bild-ets egenart.

© Dagbladet