Statsminister Thorbjørn Jaglands bestekamerater heter ikke Helmut eller Jacques. De heter Tony og Bill.

Ut mot havet
Den amerikanske dominansen over europeisk sikkerhetspolitikk ble styrket under NATOs toppmøte i Madrid. For Norges del bidro møtet også til å forsterke en markant anglosaksisk linje i norsk utenrikspolitikk. Vi vender blikket fra det europeiske kontinentet og skuer ut mot havet.

Av HALLVARD HELLE
I den grad Thorbjørn Jagland fremdeles er i besittelse av en europeisk drøm, tydes denne for tida av ledende sannsigere på den andre siden av Atlanterhavet. I debatten om NATOs utvidelse mot øst har Norge klebet seg så tett opp mot USA at det har vært vanskelig å øyne en selvstendig, prinsipiell tenkning forankret i norske egeninteresser. Det har vært slik at det som er godt for USA, er godt for Norge.
   I den samme prosessen har Danmark vist en større dristighet. Danskene har brukt sin posisjon som NATO-medlem helt bevisst for å styrke de økonomiske båndene til de baltiske statene. De store NATO-landene har heller ikke brydd seg om å kamuflere ønsket om visse gevinster ved utvidelsen, både i form av våpensalg og annen handel. Er det bare Norge som ikke skjeler til slike faktorer?
  Først under selve toppmøtet uttalte Jagland at han støtter de baltiske statenes forsøk på og forventninger til å slutte seg til NATO som fulle medlemmer. Det er ganske oppsiktsvekkende at han nå skal ha kjempet som en løve for baltisk fred og frihet.
  For uka før, i en gråmelert tale til Østersjørådet, berørte utenriksminister Bjørn Tore Godal ikke dette spørsmålet. Han nøyde seg med å si at «de interne reformene og fremtidige utvidelsene av NATO og EU er høyst signifikante for oss som individuelle stater og for Østersjørådet som en regional strukt». Uka før det igjen var forsvarsminister Jørgen Kosmo i Praha for å snakke om NATO, og hans tale var helt fri for probaltiske perspektiver i retning av medlemskap.
  Det er rett og slett ikke særlig troverdig at Norge nå ønsker de baltiske statene som NATO-medlemmer. I norsk utenrikspolitisk tenkning er frykten for Russland like sterk som dragningen mot USA. I hele etterkrigstida har det vært en hoveddoktrine for vårt forhold til russerne at Sovjetunionen og nå Russland for all del ikke må irriteres eller utfordres. Selv i det ferske Østersjøsamarbeidet og de regionale bestrebelsene i Barents-regionen, finnes anslag til slik frykt. Kan det tenkes at Norge hoppet på den baltiske støtten i siste liten bare for å tekkes USA? I så fall ville det beste ha vært å holde munn.
  For den norske regjeringen har det naturligvis ikke vært så lett å holde fast ved kontinentale drømmer den siste tida. Den tyske forbundskansleren Helmut Kohl har ikke maktet å formulere samlende sikkerhetspolitiske ideer. Også han vingler i forhold til Estland, Latvia og Litauen. Og den franske presidenten Jacques Chirac har spilt seg ut over sidelinja. Han appellerer ikke til så mange andre enn seg selv. I denne situasjonen har det vært lettere å skue utover Nordsjøen, til et sosialdemokratisk Storbritannia med samme syn på utvidelsesspørsmålet som USA og Norge. Når NATOs nye militære kommandostruktur faller på plass, vil norske og britiske soldater tilhøre samme kommando.
  Jagland og den britiske statsministeren Tony Blair snakket lenge sammen i Madrid, og høyest på dagsordenen sto en revitalisering av det norsk-britiske samarbeidet. Dersom Jagland greier å holde fast ved ambisjonene om en betydelig styrkning i forbindelsene til Storbritannia, er dette det nærmeste vi kommer et selvstendig grep om norsk utenrikspolitikk, som verken bunner i frykten for Russland eller en ukritisk holdning til USA.
  I 1999 overtar Norge formannskapet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Dette vil gi Norge et selvstendig ansvar for å formulere en samlende politikk for europeisk sikkerhet og krisehåndtering. Det nytter ikke å lime seg tett opp mot Washington og håpe på det beste. Hittil har høyttenkningen om hvordan OSSE-formannskapet kan benyttes til felles og egen nytte, vært beskjeden. Nå må debatten begynne.

© Dagbladet