Etter en ny uke med vold i Nord-Irland tror britene fortsatt på fredsprosessen. Men er det realistisk?

Fredshåp slokkes
BELFAST (Dagbladet): - Jeg gir ikke opp Nord-Irland, sa statsminister Tony Blair etter en uke med marsjerende protestanter, brennende barrikader, én drept og mange skadde nordirer. Det var også en uke da det utenkelige skjedde at Orange-ordenen avlyste noen av sine marsjer.

Av JAN TYSTAD
Tony Blair er optimist, det samme er hans nordirske statsråd Mo Mowlam. Hun snakket om «et glimt av håp» da protestantene vek unna og lot være å marsjere gjennom den omstridte Lower Ormeau-gata i Belfast, som har ren katolsk befolkning. Nå skal forhandlingene om avvæpningsprosessen begynne, men uten Sinn Fein. De kan få være med seks uker etter at IRA erklærer en ny våpenhvile. Den 15. september skal fredsforhandlingene gjenopptas og være avsluttet i mai 1998, ifølge Blairs planer. Vi har sett slike forhandlinger mange ganger før, men de har aldri ført til fred.
  - Det er for mange penger i konflikten. De som styrer terroristene har en høy levestandard takket være narkosalg, bankran og beskyttelsespenger, sier en kvinne som driver tobakksbutikk i protestantgata Shankill Road. Hun vil være anonym.
  Helt siden urolighetene startet i 1969 har jeg besøkt Nord-Irland regelmessig. Noen ganger har det vært fredshåp, som da det ble dannet en koalisjonsregjeringen mellom protestanter og katolikker på 1970-tallet. Den ble torpedert av en protestantisk generalstreik. Det neste håpet kom med IRAs våpenhvile i 1994 som ledet fram til nye bomber 18 måneder seinere, men den vaklende fredsprosessen fortsetter ennå. Nå ser det ut til at den kan bli torpedert av et nytt oppsving i voldsbølgen.
  Hvorfor går det så galt i Nord-Irland? Svaret er det inngrodde hatet mellom protestanter og katolikker. De har skapt sine etnisk «rene» gettoer. Der lærer de sine barn opp til å hate og føre striden videre. Barn man møter og snakker med, hater motstanderne og deres høyeste ønske er å bli rekruttert som terrorist, for katolske barn er IRA målet, for protestantiske barn UVF (Ulster Volunteer Force) eller UFF (Ulster Freedom Fighters). Det blir ingen fred så lenge barn går på atskilte skoler, men verken protestantene eller katolikkene ønsker blandingsskoler. I gettoene holder folk seg isolert. Det er forbausende mange katolikker som aldri har møtt en protestant, likevel hater de dem. Den samme holdningen møter man i protestantstrøk.
  Situasjonen er helt ideell for terroristlederne, de har kontroll over sine egne og forsøker å utvide territoriene. 20 protestantiske familier er i løpet av kort tid blitt jagd ut av Bellaghy-området i Londonderry. Presset skjer ved hjelp av steiner eller brannbomber som slenges gjennom vindusruta og trusler på gata mot familiemedlemmer.
Slike tilstander hersket også i 1969. Da ble katolikkene brent ut av mange gater i Belfast, tusenvis måtte søke tilflukt i Irland, hvor det ble satt opp flyktningleirer. Det var bakgrunnen for at britene sendte inn soldater, og de ble den gangen hilst som redningsmenn av katolske familier. Siden startet IRA krigen for å få britene ut. Den ble voldsommere etter hvert, mange katolikker valgte å støtte IRA og den politiske fløyen støtter Sinn Fein. De trodde på propagandaen om at britene kunne bombes ut.
  Hva er så løsningen? Man har forsøkt å finne politiske løsninger uten hell. Det er liten grunn til å tro at Labour-regjeringen under Tony Blair skal ha mer hell med dette. De nordirske politikerne har det godt med forholdene slik de er, de får store subsidier fra Storbritannia. Hver gang et hus bombes, blir det bygd opp igjen og familiene får kompensasjon og god sosialtrygd. Politikerne har ikke noe press på seg for å finne en løsning, men mange briter er lei av å subsidiere dem.
  Tidsskriftet New Statesman foreslo i sin tid at britene skulle gi nordirene en tidsfrist og si at «om fem år trekker vi oss ut. Da får dere løse problemene selv». Denne løsningen er en av de få som ikke er forsøkt. Kanskje kunne det sette fart i fredsprosessen.

© Dagbladet