Forskere er uenige i spørsmålet om det er trygt å spise genmanipulert mat. Kanskje er det best å vente med å spise den, men hva er det da vi venter på?

Gener i suppa
- Genmodifiserte produkter er minst like sikre som såkalt økologisk mat, sier genforsker Odd Arne Rognli til NTB. Noen er saklig uenige, mens andre har en hellig overbevisning om at han tar feil. Derfor blir genteknologi i matproduksjonen en het potet i politikernes og businessfolkenes kamp om makt.

Av ØYVIND TØNNESON
For 100 år siden var det mange europeere som var bekymret for fram tidas matforsyning. Jordbrukets produktivitet økte, men økningen var bl.a. basert på bruk av nitratgjødsel som måtte importeres fra Chile, det eneste land i verden som hadde store naturlige forekomster. Både forskere og industrielle investorer mente løsningen måtte være å utvikle teknologi som gjorde det mulig å binde luftas nitrogen og produsere ferdig gjødsel i store fabrikkanlegg.
  Norsk Hydro og flere av de andre kjemiske bedriftene som i dag er store og multinasjonale, fikk lagt grunnlaget for sin vekst gjennom slik gjødselproduksjon. De bidro både til å øke matproduksjonen og til å senke prisene. Utenfor Norge var gjødselindustrien først og fremst basert på forbrenning av kull. Derfor bidro den etter hvert også til forurensningen av luft, elver og sjøer. Det bekymret ikke forskerne da de forsket, investorene da de investerte, eller forbrukerne da de gledet seg over billigere mat. I dag kan vi leke med spørsmålet: Burde bøndene latt være å ta den nye gjødselen i bruk til de selv, forskerne, industrien og nasjonale myndigheter kjente miljøkonsekvensene?
  Dagens genteknologiske forskning flytter grenser. Den gir muligheter for produksjon av sunn og god mat, og for revolusjonerende nyvinninger i medisinen. For dem som tar teknologien i bruk, er det gode utsikter til stor profitt. Men som i alle andre sammenhenger der man prøver noe nytt, står vi også overfor risiko. Vi kjenner ikke de langsiktige økologiske konsekvensene av genmanipulasjon i industriell skala, og heller ikke de sosiale og politiske følger den vil få. Da den industrielle gjødselproduksjonen i Europa og Nord-Amerika skjøt fart i mellomkrigstida, førte det til et sosialt og politisk sammenbrudd i Chile.
  Løsningen er ikke å si nei til det som innebærer risiko eller å vente på at forskerne blir enige om at vi trygt kan spise genmodifisert tomatsuppe og hurtigvoksende lakseburgere. Først når vi får erfaringer - når genmodifisering ikke lenger er noe nytt - blir det mulig å trekke samlende konklusjoner. Før vi når så langt, er uenigheten et gode.
  Det viktigste forsvaret for biologisk mangfold, så vel som for forbrukernes interesser, er kritisk ekspertise og en kritisk offentlighet. Bare en fortløpende, åpen diskusjon om genteknologiens muligheter og farer, kan gi politikere og forbrukere anledning til å treffe fornuftige valg. Ordningen med merking av matvarer med genmodifiserte organismer som snart skal tre i kraft her i landet, er et viktig politisk tiltak i denne sammenheng. Søndag ble det kjent at forskere ved Universitetet i Tromsø har utviklet en metode for å påvise genmodifiserte organismer. Med en slik metode tilgjengelig, reduseres mulighetene for å lure seg unna merkingen.
  Genteknologien er ikke «god» eller «ond». Bruken av den blir til sjuende og sist et politisk spørsmål som vi, hver og en av oss, bør ta stilling til. Da må vi være forberedt på at det vi gjør kan gi utilsiktede virkninger. Når vi gjør det vanskelig å selge genmanipulerte matvarer, risikerer vi f.eks. å favorisere de produsentene som har store forskningsavdelinger, salgsapparater verden over, og velutdannete, språkmektige lobbyister, altså de multinasjonale selskapene med hovedkvarterer i Vest-Europa og USA. I noen tilfeller vil det dreie seg om de samme selskapene som slo seg opp på syntetisk gjødsel tidlig i dette århundret.
  Vårt forhold til genmanipulerte matvarer er et spørsmål om hva vi vil ha i butikken, men også om internasjonal makt. Utfordringen består ikke i å stoppe genmanipulasjon i matproduksjonen, men i å styre den og fordele gevinstene.

© Dagbladet