Den doble Rosa
Av KRISTINE NÆSS
Jeg blir gæren. Av å lese om Rosa. Jeg hørte om Rosa på radioen: En barnekvinne med janusansikt. Dobbeltheten tiltrakk meg, og jeg gikk sporenstreks til anskaffelse av «Rosa 1». Boka er skrevet av Bente Pedersen, og er den første i en ny serie fra Bladkompaniet.
  Rosa bor i Kåfjord i Finnmark på midten av 1800-tallet. Hun var den vakreste jenta på stedet til hun var tolv år: «Nevene til far min var så store. De var som trau. Han holdt armene min fast i den ene neven. Låste dem bak veikryggen. Andre neven tvang ansiktet mitt mot den rødglødende steinen i baksteovnen.» Derfor har Rosa to halve ansikt, et stygt og et vakkert. Fordi faren hennes ville holde andre mannfolk unna. Kroppen og ansiktet er menneskets synlige form. Men heretter behandler mannfolka den stygge Rosa som om hun var uten form og derfor uten menneskeverd, hun blir eid «slik man eier jord». Men den egentlige Rosa er selvfølgelig den vakre Rosa. Hun vil nok bli sett som den gode, vakre rosa hun er.
  Først må alt det verst tenkelige skje. Boka følger et slags pornografisk prinsipp: Du får alle forventninger innfridd med én gang. Øyeblikkelig behovstilfredsstillelse. I denne boka utholdes ingen spenninger. Det ergrer meg. Samtidig blir jeg fascinert av de voldsomme kreftene som herjer. Familiehierarkiet er truet. Ansikter blir brent og sprengt. Kropper blir lemlestet. Både menn og kvinner ødelegger og ødelegges.
Og under ligger de lovene jeg aldri forstår: Hva foregår mellom mann og kvinne? I en familie? Hva er en far? Hva er en mor?
  Vi skriver 1997, og ingen vet helt hvor vi er. Akkurat nå. Det er en spenning man må leve med. Hvordan kan jeg vite at den offentligheten jeg deltar i ikke er destruktiv? Men er du ikke med, kan det gå med deg som med Rosa: Enten vakker og elsket eller stygg og utstøtt. Selv definert av det du ikke vet hva er.
Det er den masochistiske reisen jeg blir overtalt til å ta med Rosa, jeg blir gæren av. Boka om Rosa innfrir øyeblikkelig alle behov for selvfornedring og kjærlighet. Samtidig appellerer den til min ødeleggelsestrang: Jeg vil rasere alt dette, rasere familiemakt og farsautoritet.
  Som leser identifiserer jeg meg med Rosa. Gråter fordi hun blir behandlet som møkk og søle inntil hennes egentlige skjønnhet blir oppdaget. Da blir hun endelig elsket. Da gråter jeg for det også: Endelig i paradis! Familien er reddet. Der har du Rosas doble ansikt: En masochistisk og destruktiv underkastelse. Som bekrefter ro og orden.

© Dagbladet