EU-kommisjonen vil innlede forhandlinger med seks søkerland. Det vil gå mange år før utvidelsen er et faktum, om noensinne.

Unionen går øst
Den europeiske union har åpnet døra mot øst, ikke på vidt gap, men den er åpnet. EU-kommisjonen har funnet seks verdige kandidatland, slik at forhandlinger med sikte på medlemskap kan innledes tidlig neste år. Det er de tre NATO-kandidatene Tsjekkia, Polen og Ungarn, og dessuten Slovenia, Estland og Kypros.

Av PER VASSBOTN
Dermed er langt flere søkerland latt utenfor det gode selskap enn de som slipper til ved forhandlingsbordet. Det er muligens ingen politisk konsekvens i kommisjonens anbefaling når den for eksempel vil slippe inn Estland, men ikke de to øvrige baltiske republikkene, eller når den sier ja til Slovenia, men nei til Slovakia. Men så er det i denne politiske inkonsekvens Kommisjonen virkelig opptrer konsekvent: I motsetning til invitasjonen til NATO, som i høy grad bygger på politisk synsing og bekvemmelighet, bygger EUs utvidelsesplaner langt på vei på «objektive» kriterier.
  For det går stort sett i målbare størrelser når EU vurderer nye søkerland. Det fører også til en for mange skuffende dom over kandidatlandene: Ingen av dem kvalifiserer for medlemskap pr. i dag, og det vil gå mange år før de kan regne med å fylle kravene. Det kommer til å bli meget lange overgangsordninger for eksempel for et problem som Polens meget omfangsrike og arbeidsintensive landbruk.
  Det skyldes ikke bare at det polske jordbruket må moderniseres og effektiviseres, men enda mer at EUs nåværende landbrukspolitikk må legges om. Skjer ikke det, vil hele økonomien i EU bryte sammen. Så store overføringer til landbruket som franske, danske og tyske bønder har nytt godt av til i dag, kan et utvidet EU ikke bære. Det samme gjelder de omfattende strukturfondene for vekst og utvikling i EUs regioner og de romslige overføringene fra det velstående nord til de fattige fettere i sør.
  Derfor blir den kommende utvidelsen også en kommende slanking av EUs eksisterende subsidiering av utkanter og næringer. Det er unødvendig å si at en utvidelse vil utløse politisk bråk i alle nåværende medlemsland. Ja, det kan godt reises tvil om en utvidelse med slike konsekvenser i det hele tatt vil bli akseptert når det kommer til stykket, for alt tyder på at eurobegeistringen for lengst har forlatt EU. Det er ikke bare søkerlandene som trenger langvarige overgangsordninger, det trengs i høyeste grad blant dagens 15 medlemsland også.
  Vi så vegringen mot utvidelsen helt tydelig på det siste toppmøtet i Amsterdam. Møtet skulle etter planen vedta de interne reformer som er presserende nødvendige før tallet på medlemmer utvides fra 15 til 20 eller mer. Stemmerettsreglene i Ministerrådet og størrelsen på Kommisjonen har stått uendret siden tallet på medlemmer var bare seks. Små land som Luxembourg har en overrepresentasjon som får skjevhetene fylkene imellom i den norske valgordningen til å virke superrettferdige. Ikke uventet krever store land som Tyskland at folketallet skal telle med når stemmereglene utformes. De store krever også at Kommisjonen må slankes og iallfall ikke fortsette å vokse i takt med tallet på nye land.
  Regelendringene som utvidelsen mot øst krever, kommer til å stå på EUs dagsorden ikke bare på det neste toppmøtet, men på mange toppmøter deretter. Det vil gjelde også reformene av overføringsordningene og det materielle innhold i medlemskapsavtalene etter hvert som forhandlerne kverner seg gjennom problemene. Det er opplagt en femårs- eller tiårsplan vi har med å gjøre. Selv etter ti år er det ikke sikkert at utvidelsen er kommet i stand, godkjent og ratifisert av samtlige land.
  EU har vært beskrevet som et gigantisk eksperiment i sikkerhet, økonomi og demokrati. Det er et eksperiment som fort kan mislykkes. Det virkelig dristige ligger ikke i faren for å mislykkes, men vel så mye i de gevinster som EUs ledere mener de vil oppnå etter hvert. Tenk om stort sett alt går bra for Estland, Polen, Kypros og de andre! Hvor lenge kan Norges nei da stå seg?

© Dagbladet