Tid for kjærlighet
Av VIBEKE KNOOP RACHLINE
PARIS (Dagbladet): Kjærligheten er uten noen grenser eller restriksjoner. Det vises i de utallige uttrykksformene for kjærlighet på utstillingen «Amours» i Cartierstiftelsens lekre bygning i Boulevard Raspail, tegnet av suksessarkitekten Jean Nouvel. Munchs «Hendene. Begjær etter kvinnen» er med, ved siden av futuristiske videoer, smykker eller vågede skulpturer.
  Kjærligheten har til enhver tid inspirert til kunst og vært gjenstand for en spesiell oppmerksomhet i alle kulturer. Kjærligheten er universell og tidløs. Den uttrykkes like gjerne i ord som i bilder. Gaius Plinius den eldre forteller i sitt verk «Malerkunsten» at malerkunsten oppsto på grunn av en kjærlighetshistorie. Datteren av en pottemaker i Korint visste at Polemon, hennes elsker, skulle forlate henne og ville bevare minnet om ham. I lyset fra en lampe risset hun opp hans silhuett på en vegg.
  Eva og hennes eple var kanskje det første symbolet forbundet med kjærlighet og synd. Eplet går ofte igjen i en aller annen form på utstillingen, blant annet hos Réné Magritte. Et annet typisk symbol er hendene. De strekker seg forgjeves etter Munchs halvnakne kvinneskikkelse, eller tvinner seg i hverandre under et samleie på Douglas Gordons video «A divided self», der han bare har filmet hendene. De kan også bli rikt utsmykket med kostbare Cartier-ringer eller armbånd, tegn på kjærlighet.
  «For kjærlighet og død er det samme,» sier den franske dikteren Pierre de Ronsard i det 16. århundre. Flere av verkene på utstillingen er inne på samme idé. Johan Heinrich Füsslis favntak ser nesten ut som et kvelertak. Det er et av mange uttrykk for besværlig seksualitet. Füssli og mange med ham viser ofte en pervers kjærlighet. Hos Picasso tar kjærligheten gjerne fyr som i «Kysset» fra 1931. Han, med sine mange kvinner og konstant søken etter kjærlighet, kunne ikke ta lett på emnet. Han stupte ut i det og så mest rødt.
  «Kjærlighet er et hav der kvinnen er fastlandet,» mente Victor Hugo. Kvinnen går igjen i utallige og svært forskjellige varianter. Fotografen Francesca Woodman, som begikk selvmord, har en helt annen kvinnetype enn de fleste mannlige kunstnere. Hennes kvinne er svak og usikker. Rodins kvinneskulpturer er stikk motsatt. Faste, staute og frodige. Kvinner som er elsket. Kvinner elsker noen ganger så sterkt at de blir fortapt, som i Luchino Viscontis sensuelle film «Senso», vist i utdrag. Fortapt av kjærlighet. Ikke én, men mange. Det var riktig å bruke flertall.

© Dagbladet