I Senterpartiet slåss de så fjøra fyker. Partimoderen tør ikke gripe inn, for da kunne hun bli nødt til å velge mellom et høyre og et venstre som hun har avskaffet.

Annes røde kylling
Sommerens aller mest elleville politiske oppgjør foregår internt i Senterpartiet. Avisa Nationen melder i stadig mer prangende førstesideoppslag om hvordan de slåss så fjøra fyker. Velgere og tillitsvalgte er provoserte og vender partiet ryggen, heter det. Hva er det som foregår i vårt fremste nei-parti, det som i sin tid ble skapt for å ivareta bønders og småbrukeres felles interesser?

I mangel på skikkelig motstand utenfra har Senterpartiets enfant terrible Per Olaf Lundteigen klart å skaffe seg stor motstand innenfra. Han har hentet ned fra fjøsloftet en av sine kjæreste kjepphester fra kamptida som leder for Småbrukarlaget, kampen mot fabrikkproduksjon av hvitt kjøtt. Broiler eller svin, det blir det samme, masseprodusert i unaturlig hast med kraftftr i store mengder og til lave priser er de begge deler. Kraftftroppdrettede kyllinger blir bråvoksne på 33 dager og har ikke en gang beingrind til å bære broilerskroget, det vet alle som har satt tennene i mjuke kyllingbein. Han vil ikke la sine barn servere den slags. Lundteigen sverger til sunt og friskt grovftr som gras, kålrabi og nepe for de kjære norske husdyra.
   En meningsytring på et sommerlig pressetreff kunne ha passert nokså upåaktet, selv for hårsåre og hardt pressede kyllingprodusenter, hvis det hadde vært en enkeltstående episode. Men Per Olaf Lundteigen er en sammenhengende episode. Det som er i ferd med å skje, gleder alle fiender av Senterpartiet, men det er både vondt og sårt for den nærmeste familie, i første rekke representert ved partimoder Anne Enger Lahnstein. Friskusen fra Buskerud som skulle sette norsk politikk på ende, er i ferd med å sette Senterpartiet på ende.
  Per Olaf Lundteigens uttalte mål som nyslått rikspolitiker og selvutnevnt sjefideolog var å utfordre sosialdemokratimakta og etablere Senterpartiet som et revolusjonerende verdiparti globalt som lokalt. Han skulle hogge av de tette band mellom arbeid og kapital og gjenopprette bevisstheten om det enkle norske proletariat med skitt under neglene. I stedet er han i full gang med å kløyve selve tuntreet, partikroppen, i to like deler. - For eller mot Lundteigen, er nå blitt det sentrale diskusjonstema på partimøter og i grendelag. Og nå er det ikke bare smaken av kylling som diskuteres. Her smaker det av større fugl.
  Det ligger nemlig en dypere ideologisk konflikt til grunn, dypere enn den gamle mellom storbønder og småbrukere, mellom korn og melk, mellom kraftftr og gras. Dette er en konflikt mellom radikalisme og konservatisme, ja, mellom sosialisme og borgerlighet. Det er med andre ord en kamp om partiets sjel. Anne Enger Lahnstein har inntil det fortvilende forsøkt å definere seg bort fra den tradisjonelle høyre- venstre-dimensjonen ved å gjeninnføre den rød-blå-grønne trekanten i norsk politikk, som Venstre prøvde seg med etter splittelsen på Røros. I dag kan hun ta et nærstudium av forholdene internt i eget parti hvis hun vil se at Rocambole ikke er død. Polariseringen Lundteigen har skapt lar seg ikke plassere i den trekanten som var så hensiktsmessig i kjølvannet av EU-seieren i 1994.
  Vi har sett før at den ellers kontante nei-dronningen bli valen på fingrene når det blåser opp til strid i partiet. Vi så det så tydelig under den hissige nestlederdebatten foran valgene på siste landsmøte, da den småborgerlig orienterte Odd Roger Enoksen stilte i protest mot den rødsosialist-sympatiserende Åse Grønlien Østmoe. Den ellers så bramfrie partileder var faktisk uten mening om nestledervalget, som jo ikke var helt uten betydning som politisk veivalg. I dag ser vi det samme: Anne Enger Lahnstein tør ikke sette Lundteigen på plass, trass i at den ene fylkeslederen etter den andre krever nettopp det, ettersom det ville bli et valg mellom høyre og venstre.
  Det står nok ikke om livet for Senterpartiet denne gangen heller. Men at det står om troverdigheten blant velgerne fra 1993, er hevet over enhver tvil.

© Dagbladet