Kunstner på etterskudd
Av HARALD FLOR
90-åras nye globalkultur har åpnet for et videre fokus på den aktuelle kunsten, og trukket eldre kunstnere med regional forankring fram i det internasjonale overlyset. Dette har korrigert vestlige forestillinger om billedmessige bærere av eksotisk egenart.
   Det gjelder ikke minst arbeidene av den nå 74-årige fotografen Seydou Keota fra Bamako, hovedstaden i den vestafrikanske staten Mali - fram til 1960 kolonisert som Fransk Sudan. Keotas karriere startet 15 år tidligere med familiefotos, men snart skaffet han seg en stadig større kundekrets som gjerne ville se seg i 13 x 18 centimeters svart/hvitt-positur. Fargefotografiet utkonkurrerte ham i 1977, men de arkiverte negativene av privathjemmenes pryd gjorde veteranen til kamerakunstner på 90-tallet. Hans arbeider inngikk blant annet i den spennende London-utstillingen «Big City» for to år siden, og har nå kommet ut i bokform fra Scalo-forlaget.
   Keotas verk med portretter av landsmenn gjennom tre decennier blir i dag sammenliknet med den tyske fotografen August Sanders prosjekt med å vise et sosialt tverrsnitt av Weimarrepublikkens mennesker. Sander søkte med påstått vitenskapelig nøytralitet å finne representative typer fra alle sosiale lag og yrker, og arbeidet resulterte i et unikt historisk materiale inntil han ble stoppet av nazistene. Keota hadde ikke noe overgripende mål med sin fotografering, foruten å tilfredsstille den enkelte kunde og sine egne billedmessige kvalitetskrav.
  Bildene forteller likevel sin særegne historie om hvordan afrikanske middelklassemennesker så seg selv, og om en sivilisasjon hvor en dominerende - men moderat - muslimsk tradisjon influeres av vestens skiftende moter. Her fins både tradisjonell fess og fancy fransk motehatt, og kvinner i overdådige dekorative antrekk mens menn poserer i slips og på scooter. Keotas siste bilder fra 70-tallet viser ungdom med de videste slengbukser og korteste miniskjørt.
   Samtidig ser man en fotograf som selv ville ha et avgjørende ord med i laget, både når det gjalt positur og omgivelser. Seido Keotas sans for den dekorative sammenstilling er til tider en Matisse verdig, og i sin regi hadde han så vel modellens som bildets beste for øye.

© Dagbladet