Økonomiske spørsmål har allerede satt sitt preg på valgkampen. Det skulle vært til fordel for regjeringen. Men hittil har det vært motsatt.

En skyfri himmel?
Finansminister Jens Stoltenberg bader i Hvalers øyrike i ferietida. Innimellom gir han optimistiske intervjuer og tar raske avstikkere for å møte nordiske kolleger som har all grunn til å misunne ham. Men er den økonomiske himmelen like skyfri som årets feriehimmel?

Av ARNE FINBORUD

Selv med våre solide finanser er det ikke til å unngå at økonomiske spørsmål blir sentrale også i årets valgkamp. Minstepensjonistenes kår og opposisjonspartienes «kvalmende overbud» har hittil i sommer vært det store stridstemaet. Det kan statsministeren takke seg selv for. Hadde Thorbjørn Jagland ordlagt seg på en annen måte for å karakterisere sentrumspartienes påplussinger, ville debatten fått et annet forløp. Kanskje hadde det ikke blitt noen debatt i det hele tatt, og Arbeiderpartiet ville vært spart for mye bry og sinte pensjonister. På toppen av alt har så Kåre Willoch kastet seg ut i debatten om Forskjells-Norge på en måte som kan gjøre både Kristin Halvorsen og Anne Enger Lahnstein røde og grønne av misunnelse.
  Så kom renteøkningen, som i seg selv var en ren bagatell. Hittil ser det også ut til at den har hatt den ønskede virkningen og styrket kronekursen. Men vi har igjen sett at politikerne har mer begrenset makt og innflytelse enn de selv gir inntrykk av. Det er ikke lenger slik at regjeringen styrer renten. Det var i gamle dager, det. Regjeringen kan med sin økonomiske politikk legge forholdene til rette for at vi skal ha en lavest mulig rente. Men det er det såkalte markedet som har det siste og avgjørende ordet, og dette markedet er et skummelt fenomen. Det opptrer aldri så rasjonelt som politikerne tror, og det er ganske uforutsigbart.
  Da bør også politikerne justere seg etter det, og ikke innbille velgerne at de har like mye makt som i gamle dager. Her ligger nøkkelen til mye av dagens politikerforakt. Politikerne er lite realistiske når de framstiller sin egen mulighet til å styre. Dermed blir det et gap mellom løfter og realiteter, og velgerne vender de folkevalgte ryggen. Meningsmålinger tyder på at politikere nå har byttet plass med oss journalister nederst på tillitslisten. Tidligere konkurrerte vi bare med bilselgere om denne bunnplassen.
  På felt etter felt har politikerne mer eller mindre frivillig gitt fra seg makt de siste tiåra. Markedet har overtatt. Dette har vært en internasjonal trend, og det er nytteløst for politikerne i enkeltland å stritte imot og verne om sitt gamle revir. Den politiske utviklingen har gått parallelt med den teknologiske revolusjonen. Nå flyr milliardene fritt mellom dataskjermene og over landegrensene. Bare profitten teller. Tilbake står ribbede politikere og forvirrede velgere. Noen kaller denne utviklingen for modernisering. Andre mener det er et nødvendig onde. Uansett er det en dramatisk høyredreining vi har vært vitne til, i enkelte land med sosialdemokrater som de beste forvaltere.
  Etter det som skjedde denne uka vil det neppe komme flere rentegarantier verken fra statsministeren eller andre før valget. Det er bra. For finansministerens himmel er kanskje ikke så skyfri som den ser ut på bildene fra Hvaler likevel. Av de 18 landene i EØS-området er det nå bare Hellas som har høyere inflasjon enn oss. Ja, vi ligger nesten på det dobbelte av gjennomsnittsnivået. Antakelig ligger mye av forklaringen på den svake kronekursen og dermed renteøkningen nettopp her. Så viser det seg at de skyhøye boligprisene forklarer mye av den norske prisveksten, og hva kommer nå det av? Lave renter, som regjeringen legger så stor vekt på. Det er som Gro så viselig sa: Alt henger sammen med alt. Kanskje markedet ikke reagerer så galt likevel?

© Dagbladet