Den franske presidenten er bundet på hender og føtter i et dobbelt samboerskap. Han har nå valgt å ta opp kampen, begge veier.

Dobbel samboer
PARIS (Dagbladet): På nasjonaldagen 14. juli rykket president Jacques Chirac ut. Da hadde han vært taus i halvannen måned. Han måtte markere seg. Vel så mye overfor sin egen leir og sin samboer i gaullistpartiet, Philippe Séguin, som overfor sin tvungne samboer og statsminister, sosialisten Lionel Jospin. Presidenten gjorde det helt klart hvem som er sjefen. Han vil ha det siste ordet, og akter å fortsette å fortelle franskmennene hva han mener.

Av VIBELE KNOOP RACHLINE

Selvfølgelig ilte Jospin til med grunnloven. Selv om den gir presidenten vid makt heter det i paragraf 20 at det er regjeringen som definerer og fører landets politikk. Som om Chirac skulle ha klart å så tvil om det. Men gaullistene som i sin tid skreddersydde grunnloven til De Gaulle hadde ikke tenkt seg at det en dag kunne være en president fra en politisk leir og en statsminister fra en annen.
  Den første samboende presidenten, Frangois Mitterrand, nølte ikke med å tolke grunnloven i en svært utstrakt forstand. Nettopp en 14. juli, i 1986, opplyste han sin daværende statsminister og samboer Jacques Chirac om at han nektet å undertegne regjeringens dekreter om nasjonalisering. Foreløpig har ikke Chirac tenkt å gå så langt. Det er ennå ingen erklært duell, selv om våpnene ligger på bordet. Selv om Chirac forsøkte å bruse med fjæra er han ennå for svak. Særlig fordi han selv er skyld i sitt eget fall, siden han alene besluttet å oppløse Nasjonalforsamlingen og dermed må påta seg ansvaret for det knusende valgnederlaget i juni.
  Det var en unik situasjon for en president som var valgt for bare to år siden og som hadde hatt et stort flertall i den forrige Nasjonalforsamlingen. Etter det oppsto det tvil om hvor sterk presidentens stilling var. Han ble henvist til en mer dekorativ rolle, «innvie krysantemer» som franskmennene sier. Dette skapte en uutholdelig stilling for Chirac, som måtte komme på banen igjen. Det gjorde han med skarpt skyts, ved å kritisere en rekke av regjeringens vedtak, gjøre narr av hvor langsomt Jospin tar beslutninger og markere hva som er presidentens del av samboet. Dermed begynte han å gå i Mitterrands fotspor, i den måten han tolket samboernes respektive oppgaver på.
  Chirac sier han vil ha et konstruktivt samboerskap med Jospin. Det kan fort helle til en mer destruktiv versjon. Blant annet med hensyn til landets finanser. Budsjettunderskuddet den forrige regjeringen etterlot er større enn antatt. Jospin må fram med sparekniven. Han akter å kutte en god del i forsvarsbudsjettet, som er mye større enn i de andre europeiske landene. Men i Frankrike er presidenten hærens øverste sjef. Chirac stritter imot og vil påse at hæren har nok midler. Det er et av de områdene der han kan protestere mest høylytt.
  Han vil også ha et ord med i laget i en rekke andre spørsmål. Blant annet alt som angår Frankrikes plass i verden, og det kan jo tolkes i vid forstand. Det spørs hvor langt Jospin vil akseptere å la samboeren få utfolde seg. Jospin er en pragmatiker, men han vil regjere, og gjennomføre venstresidas program. Det er han klar til kamp for. Det franske samboerskapet er en kamp. Hver samboer har sin strategiske plass og sine våpen. Chirac kan oppløse Nasjonalforsamlingen igjen fra og med sommeren 1998, men vil neppe gjøre det en gang til med det første.
  Chiracs problem er at han også er angrepet på den andre flanken. Gaullistpartiet har valgt en ny leder, Philippe Séguin, og han er allerede en potensiell rival for Chirac. Chiracs autoritet over gaullistene ble betydelig svekket av valgnederlaget. Han ville ikke ha Séguin, men hans tidligere trofaste tropper viste for stor uavhengighet. Gaullistene har det med å selge sin sjel til én leder. Nå er det en for mye. Partiet vil ikke støtte begge ved presidentvalget i år 2002, og det er ikke lenger sikkert at Chirac vil trekke det lengste strået. Derfor var det mest til intern bruk Chirac hevet røsten overfor Jospin 14. juli.
  Samboerpresident Mitterrand ville «gi tida tid». Det rådet kommer Chirac også til å følge, overfor Jospin som overfor Séguin.

© Dagbladet