Elsker du meg?
Av KRISTINE NÆSS
Jeg husker ikke så godt. Hver morgen våkner jeg med hodet fullt av usorterte bilder. Det er som med bøkene. Jeg har lest både Evi Bøgenæs, Finn Havrevold, Cora Sandel og Dag Solstad. Men jeg husker ikke så nøye. Det ene er inni det andre, inntil jeg begynner å si noe.
  For noen år siden så jeg Peter Greenaways film «Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker». Elskeren og tyvens kone var nakne, begjærte hverandre og hadde sex på do. De gjemte seg mellom råtnende dyreskrotter. Så ble de spylt. Tyven drepte elskeren etterpå. Kokken tilberedte ham, og kona tvang tyven til å spise ham. På restaurant. Sult og begjær, mat og sex, kjærlighet, forplantning og fortæring. Et stort kretsløp som reguleres av lover og ord og makt.
   Den 13. juni var jeg på performancefestival på kafeen Zoolounge i Oslo. «Ich liebe dich. Hast du mir vergessen?» Noe sånt sang en av artistene. På en skjerm ved siden av gikk den samme filmen om og om igjen. Av henne. Alene. I et forstadshus. Inn og ut av stua. «Jeg elsker deg, elsker du meg?» Hun er så ensom at hun må vise oss seg selv på skjerm, det er så vidt hun har ord. «La la la,» sang hun inni huset sitt, iført sko og skjørt og singlet.
  Etterpå kom en ung mann i dress. Han stilte opp lekeflyene sine på gulvet, sambandsutstyret, dynket etterbarberingsvann utover, tok av seg brillene, og la seg med nesa nedi. Etter tretti minutter kom det slim ut av munnen, men da var etterbarberingsvannet fordampet. Det var ikke ordentlig krig engang. Det bare liknet. Privat krig mot egen kropp. Inni dressen. Mens alle så på. Så la han flyene i kofferten og kofferten i skapet.
  Jeg skal ikke si noe om hva kunst er. Men porno kan jeg si noe om. Åpner du et pornoblad går du inn i en konstant tilstand av ingen grenser. En ustoppelig invasjon. Her finner ingen frigjøring sted. Ingen identitet skal reorganiseres. Det dreier seg heller om å organisere det identitetsløse. Porno stenger sult og begjær inne. Uten et ord. Men kunst bryter ned for å begynne på nytt. Om igjen og om igjen.
  Hukommelsen min sorterer ikke bildene sine etter noe bestemt hierarki. Jeg trenger ord for å forstå dem. Hvordan skal jeg ellers overleve uten å gå til angrep på meg selv eller andre? Jeg er jo et menneske. Derfor kjennes det så enerverende når forfattere blokkerer språket, for eksempel når forfatteren Marit Tusvik i et debattinnlegg skriver at «mumling» er frigjørende for tanken. Uenig.

© Dagbladet