Norsk kriminalpolitikk er under debatt igjen. Mål og virkemidler i kampen mot «de slemme» er sterke uttrykk for tidsånden.

Moral og straff
Justisminister Gerd-Liv Valla ønsker seg en bred debatt om straffereaksjonene mot ulike former for voldtekt. Kvinnene dominerer 90-tallets kriminalitetsdebatt, som ellers preges av at ideologiene er svekket. Vet vi for mye til å ha klare meninger om forbrytelser og straff?

Av ØIVIND TØNNESSON
Det er blitt en trend blant europeiske politikere å snakke med New York-politiet om hvordan man skal få bukt med storbykriminaliteten. For noen uker siden var den amerikanske politiforskeren George Kelling i Oslo. På et seminar med ledende norske politikvinner forklarte han hvor viktig det var å slå ned på hverdagskriminalitet, også for å forebygge mer alvorlige forbrytelser. I New York skal kriminaliteten på undergrunnen ha gått ned med hele 80 prosent etter at politiet bl.a. la opp til å snakke med og irettesette ungdom som begår mindre lovbrudd.
  Det er ikke nytt at man setter kriminaliteten inn i en større sammenheng. Ikke så veldig langt tilbake i vårt århundre var det blant sterkt troende sosialister ikke uvanlig å hevde at «eiendom er tyveri», og deretter forklare svake sjelers mer banale stjeling som et resultat av en skjev fordeling av samfunnets goder. Antiautoritære radikale på 1960- og 70-tallet mente at politi og fengselsvesen snarere avlet enn forebygde kriminalitet, og søkte programmatisk å forstå den enkelte kriminelles handlinger som resultater av en ulykkelig barndom. Forbryteren var i manges bevissthet et offer for autoritære, kapitalistiske samfunnskrefter. Ofre vil vi helst synes synd på.
  Pendelen har svingt fram og tilbake i kriminalpolitikken, og svingningene har samsvart godt med allmenne endringer i de økonomiske, politiske og moralske konjunkturene. Under 1980-tallets økonomiske «frislepp» skjedde det en politisk reaksjon mot de antiautoritæres liberale kriminalpolitikk fra tiåret før. Forbryteren ble på sett og vis skyldig igjen, mens vi dreide vår sympati mot de slemme mennenes lovlydige ofre. Men hva preger den kriminalpolitiske debatt idet det 20. århundre går mot slutten?
  Dagens diskusjoner om hva som skal være kriminelt og hvordan vi skal reagere kollektivt mot det, er springende og uten klare fronter. I 90-tallets mediesamfunn er det politisk korrekt å vie alle som på noen som helst måte kan kalles ofre stor oppmerksomhet. Ulike retninger i forståelsen av kriminalitet, og forskjellige oppfatninger om hvordan samfunnet skal reagere mot den, samles til et uoversiktlig hele. Den ene dagen er vi opptatt av skattesnusk og andre økonomiske forbrytelser, den neste av gjengkriminalitet i storbyene, før vi dreier om og setter incest og familievold i fokus. Og alle skjønner vi at forebygging er nøkkelordet i kriminalpolitikken, som i forhold til alle andre problemer.
  I sommer er vi opptatt av hvordan vi skal forebygge og reagere mot seksualisert vold. Seksuallovbruddutvalget har gått inn for å liberalisere pornoloven og senke den seksuelle lavalder, samtidig som utvalgets flertall har sagt nei til forslaget fra SVs Lisbeth Holand om å kriminalisere såkalt grovt uaktsom voldtekt. Mange kvinner reagerer naturlig nok på dette, og justisminister Gerd-Liv Valla har her i Dagbladet gjort det klart at hun mener dagens straffereaksjoner mot voldtektsforbrytere er for milde.
  Det er fristende å si at kvinnene har tatt ledelsen i den norske kriminalpolitiske debatten på 90-tallet. At de typer forbrytelser som så åpenbart har kvinner som ofre alt i alt får størst oppmerksomhet, tyder på det. Det sørgelige er bare at de viktigste kriminalpolitiske virkemidlene, politi og fengselsstraff, er så dårlig egnet til å bekjempe slike forbrytelser som stort sett foregår i hjemmet. For dypest sett handler dagens debatt om behovet for moralsk oppdragelse i alminnelige mellommenneskelige forhold.

© Dagbladet