De to gamle erkefiendene Hellas og Tyrkia har begynt å snakke sammen. Nå taler grekerne tyrkernes sak i EU.

Gresk sommerflørt
- Tyrkerne er internasjonale kriminelle som lyver som fascister og stalinister, sa den greske utenriksministeren Theodoros Pangalos for et år siden, noen måneder etter at Hellas og Tyrkia var på randen av krig i Egeerhavet. Sist helg kalte Pangalos Tyrkia «en meget viktig partner for Hellas». Hva har skjedd?

Av JAN-ERIK SMILDEN
Etter amerikansk press sendte Hellas og Tyrkia ut en felleserklæring på NATO-møtet i Madrid 8. juli, der de lovet å respektere inngåtte avtaler og samtidig unngå å bruke våpen mot hverandre. Amerikanerne har lenge vært bekymret for at de to NATO-landene på alliansens sørøstlige flanke skal gå til krig mot hverandre. For halvannet år siden var krigstrusselen overhengende på grunn av en krangel om hvem som «eier» en ubebodd øy i Egeerhavet, kalt Imia på gresk og Kardak på tyrkisk. Mange har også fryktet at hatet mellom grekerne og tyrkerne kunne være gnisten som utløste en ny Balkan-krig.
  Nå er ikke innholdet i Madrid-kommunikeet så veldig konkret, men det er ikke det viktigste. Stort sett har de to landenes regjeringer snakket sammen via en tredjemann (ofte USA), og den gjensidige hatpropagandaen har vært stor på begge sider. Nå snakker både tyrkerne og grekerne om å løse sine konflikter gjennom forhandlinger.
- Som voksne representanter for voksne land er det nå mulig å møtes for å diskutere alle spørsmål som berører våre to land, sier utenriksminister Pangalos i et intervju med den greske avisa Te Nea.
  Fiendskapet mellom tyrkere og grekere er flere hundre år gammelt. Fremdeles har ikke grekerne tilgitt at ottomanerne erobret Konstantinopel (Istanbul) fra dem i 1453. De glemmer heller ikke at de fram til den greske frihetskampen på 1820-tallet var okkupert og undertrykt av tyrkerne. Selv en så liberal forfatter som Nikos Kazantzakis («Zorba the Greek») framstiller ofte sine tyrkiske hovedpersoner som feite og maktarrogante, med hang til raki-brennevin og unge gutter. Helt fram til i dag ser en del grekere litt ned på tyrkerne. Som en greker sa til meg for noen år siden:
- Vi var faddere for verdenskulturen gjennom hellenismen. Hva har tyrkerne bidratt med?
  Religion har historisk sett vært et av de store konfliktområdene mellom grekerne og tyrkerne. Grekerne er gresk-ortodokse, mens tyrkerne er muslimer. Da det stort sett verdslige Tyrkia fikk den muslimske aktivisten Necmettin Erbakan som statsminister i fjor, ringte alarmklokkene i Athen. Nå har Tyrkias mektige militære sørget for at Erbakan har mistet makten. Den nye konservative statsministeren Mesut Yilmaz er pro-europeisk og sekulær, og hans maktovertakelse er utvilsomt en av årsakene til det bedrede forholdet til Hellas.
  Den greske statsministeren Costas Simitis har også mye av æren for det nye tøværet rundt Egeerhavet. Hans forgjengere har nesten alltid vært uforsonlige og populistiske i forholdet til Tyrkia. Simitis framstår som en pragmatiker som innser at ikke minst den økonomiske utviklingen i Hellas er avhengig av et politisk godt forhold til nabolandene. Derfor har Hellas også den siste tida vært på frierferd både til Albania og den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia.
  Mens Hellas tidligere har benyttet alle muligheter til å motarbeide Tyrkia i EU, har den greske regjeringen nå begynt å tale Ankaras sak. I mars advarte en gruppe europeiske kristelig-demokrater mot å slippe det muslimske Tyrkia inn i det europeiske fellesskap. Slikt snakk avfeier utenriksminister Pangalos og sier:
- Tyrkia er en stor del av den europeiske historien, og islam er allerede en del av Europa.
  Men det er EU-spørsmålet som kan bli den største hindringen for et fredelig og vennskapelig samarbeide mellom Hellas og Tyrkia. Tyrkerne likte dårlig at Kypros er et av de seks landene som skal begynne forhandlinger om medlemskap i EU, mens de selv knapt står på gangen i kø. Nå truer de med å annektere Nord-Kypros som de okkuperte for 23 år siden - om ikke de selv får bli en del av det forente Europa.
Foreløpig tar grekerne disse truslene med relativ ro, men erkefienden bør ikke gjenta dem for ofte om det skal komme i gang reelle forhandlinger.

© Dagbladet