Til tross for vold, kriminalitet, fattigdom og fortvilelse i dagens Russland, beveger landet seg langsomt i riktig retning.

Russisk håp
Literaturnaja Gazeta brakte i sommer en artikkel om vold mot kvinner, og kom med den hårreisende opplysning at 70 prosent av russiske kvinner må regne med å bli mishandlet, voldtatt eller i verste fall myrdet.

Av PETER NORMANN WAAGE
I 1992 ble det drept sju kvinner for hver mann, i 1994 var det 70 prosent flere voldelige overgrep mot kvinner enn året før, 565000 ble registrert. Det er et nystartet krisesenter for kvinner i St. Petersburg som opplyser dette. Og her finner vi lyspunktet: Vold mot kvinner er ikke nytt. Det nye er krisesenter og pressens interesse.
  Derfor skal vi ikke la oss blende av den dysterhet som trer oss i møte fra skildringene av hverdagslivet i dagens Russland, selv om de til tider synes å være blitt så dagligdagse for innbyggerne at det som hadde ført til kjempeoppslag i andre nordeuropeiske land, knapt nevnes i russisk presse. Opplysningene om at 150000 russere i fjor døde av forgiftet vodka, presenteres under overskriften «Finnes det god vodka i salg?»
  Til tross for store ord om likhet og sosialisme, var Sovjetunionen preget av forakt for de enkelte innbyggere. At livet er grunnleggende ubehagelig, kan ikke overraske dem som har opplevd å måtte kjempe for den lysende, sosialistiske framtid. Heller ikke overrasker det så mange at makteliten er korrupt, selv om den siste skandalen vakte en viss oppmerksomhet. I sommer ble det nemlig avslørt at justisminister Vladimir Kovaljov hadde besøkt en badstue i en nattklubb sammen med flere nakne unge piker. Seansen var blitt filmet, og filmen lå i safen til en bankier som nå er fengslet, mistenkt for underslag på sju millioner dollar. Han hadde engasjert selveste justisministeren som sin juridiske rådgiver. Så mye for Jeltsin-regjeringens kamp mot organisert kriminalitet.
  Første visepresident Boris Nemtsov hevder ifølge Der Spiegel at det er «helt utypisk» at justisministeren muligens er presset eller kjøpt: «Dette bringer oss dessverre ett skritt nærmere USA.» Men rett besett er vel ikke en korrupt maktelite noe tegn på «amerikanisering» av det russiske samfunnet. Forskjellen mellom dagens Russland og gårsdagens Sovjetunionen ligger ikke i forbindelsen mellom underverdenen og statens ledere, men i at denne forbindelse blir avslørt.
   Dette må vi tro er årsaken til at antall mennesker som i en spørreundersøkelse uttrykte «absolutt tillit» til avisene har steget jevnt fra 8,8 prosent i 1994, til 23,6 prosent i mai 1997. Og betrakter vi det nye Russlands kaotiske kamp i et fugleperspektiv, må vi betegne den som et forsinket historisk forsøk på å danne et sivilt samfunn. Gjennom sin historie har Russland vært befolket av herskere og undersåtter. Et økonomisk, juridisk og kulturelt selvstendig sjikt mennesker bortenfor statens fangarmer, har knapt eksistert.
  Til tross for den håpløshet som preger mye av hverdagslivet i Russland, ser vi spor av at levestandard og selvtillit også er langsomt stigende. Krisesenter for kvinner og en famlende, avslørende presse er bare to av flere tegn på at det sivile samfunn er under oppbygging. Et annet ser man i utlandet. Russiske turister strømmer innover Europa, og selv om enkelte av dem mest forbløffer fordi de representerer oppkomlingen i reneste form, klager over at hotellregningen er for billig og vimser rundt med diamantbelter, er det store flertall alminnelige mennesker på busstur. Utgiverne av guidebøker i Italia trykker egne opplag med russisk tekst. De driver ikke veldedighet. De vet at de har et stort marked.
  Uten sikkerhet og grunnleggende selvtillit i befolkningen, kan intet demokrati eksistere. Menneskerettighetsforkjemperen Sergej Kovaljov vet både dette og hvordan folk i Russland lever. Han lar seg ikke skremme til pessimisme, men framhever i sin nylig utgitte selvbiografi at menneskerettighetene vil bli grundigere rotfestet i Russland enn i Vesten. I Vesten har vi dem som tradisjon. I Russland er de en erfart nødvendighet. Det første utslaget av denne erfaringen var dissidentbevegelsen. Det neste må bli dannelsen av en rettsstat. Men det er ikke gjort på én dag.

© Dagbladet