...som aldri blir mett
Av CHRISTOPHER HALS GYLSETH
Rovdyr-debatt i Norge er en ensporet affære. Ikke minst siden enkelte har problemer med å godta eksistensen av slike vesener i det hele tatt. For det er jo for ille, dette at grådige skapninger fortærer alt som kommer i deres vei. Noen mener imidlertid at debatten har en tendens til å ta for mye av, og at det er viktig å holde den nede på jorda. Der tar de feil.
  For debatten bør slett ikke ned på bakkenivå. Nei, av og til må man lodde dypere. Helt ned til det absolutte bunn-nivå, faktisk. Der Norges mest framgangsrike rovdyr holder til, i vassdrag rundt om i landet. Vi snakker om vår ferskvannsjeger nummer én - gjedda. Fisken som ifølge Øystein Sunde har «en mage som aldri blir mett», og som hersker over svakere eksistenser. For slik bjørn og ulv forsyner seg av de sauene de blir serverert, slik forsyner gjedda seg blant annet av den velsmakende yngelen som idealistiske sportsfiskere setter ut i elvene. Og slik enkelte bønder misliker rovdyr, slik har gjedda vært ansett som en uspiselig trussel mot all god matfisk. Derfor har det vært tradisjon å bekjempe den, på samme måte som bjørn og ulv også har blitt slaktet ned. Likevel finnes det vesentlige forskjeller.
  For det første er mytene om gjeddas glupskhet sanne. Denne fisken fortærer alt den kommer over, også egne slektninger i alle størrelser. Og enda viktigere, den har hatt suksess med sitt hensynsløse prosjekt. Som den kanskje mest forslukne og asosiale skapning i vår fauna, er gjedda i dag en uomtvistelig vinnertype - som det er umulig å få bukt med. Den er en hensynsløs individualist uten naturlige fiender, og som sådan et fascinerende eksempel på den sterkestes rett.
  Sosialdarwinisme kalles det vel forresten, når den slags prinsipper overføres til menneskenes verden. Der det jo også finnes uspiselige skapninger på bunn-nivå, som tar seg til rette slik de finner det for godt. Og som fortærer småfisk på sin vei mot toppen av næringskjeden. Eller, som vi sier her hos oss; næringslivet. Og like lite som gjedda lar seg bekjempe av idealistiske fiskere, like lite lar ekte sosialdarwinister seg merke med resultatene av egne herjinger. Dette er for så vidt gammelt nytt. På den annen side vet erfarne sportsfiskere også noe annet. Nemlig at gjeddas grådighet fra tid til annen gjør at den gaper over så store ofre at de setter seg fast. Og kveler angriperen. Sånn kan det faktisk gå, på toppen av næringslivet. Unnskyld, næringskjeden.

© Dagbladet