«Det norske hus» var ingen dårlig idé fra Arbeiderpartiet. Nå gråter vi stille over at arkitekten ble borte, de av oss som likte byggetegningene.

Hus uten sjel?
Arbeiderpartiet, LO og velgeraksjonen Folk for Jagland håper på tilslutning til byggeprosjektet Det norske hus ved stortingsvalget. Første byggetrinn skal gi enerom til eldre og oljefond hos naboene. Blir det et trinn to, med samlingsrom og verksteder for kulturell integrering? Og tar vi oss råd til farge på fasaden?

Av ØYVIND TØNNESSON
Hvis du flyr til Paris, lander på Charles de Gaulle, tar RER-banen gjennom byen til stasjonen Cité Universitaire og går inn i studentbyen, kan du lete deg fram til «Maison de Norvhge» - Det norske hus. Jeg fant det ved å gå til venstre, og så rett fram mellom spennende og til dels monumentale studenthus bygd av nasjoner som har villet markere sin tilstedeværelse i kulturlandet Frankrikes hovedstad. Det norske hus ligger i studentbyens periferi, det er firkantet, halvhøyt, og bygd av rød murstein. Det bærer sitt navn med rette.
  vJeg bodde i Maison de Norvhge noen dager den siste våren Gro Harlem Brundtland regjerte i Norge. Det var den gang nasjonen ble styrt som var den en supertanker på cruise. Det gjaldt å holde stø kurs, bare justere for eventuell avdrift, og sikre en bærekraftig, men effektiv forbrenning av oljen om bord. Da høsten kom, gikk Norge i land, anført av visjonære Thorbjørn Jagland og planleggingskamerat Terje Rød-Larsen. De to holdt opp foreløpige skisser til et hjemlig politisk byggverk, men snublet i den enes gamle synder før fintegningen og selve byggearbeidene kunne ta til. Rød-Larsen ble arkitekten som forsvant, og Jagland, byggherren, har siden måttet lede planarbeidet kne-stående.
  At hybelbygget for norske studenter og forskere i Paris ikke var veldig inspirerende, bekymret meg lite i aprildagene 1996. Man kunne jo studere nabohusenes linjer, eller ta med seg en flaske vin og et par glass til en nærliggende park, sette seg i graset og nyte lukten, smaken og lyden av kulturby. Det gode liv er ikke et hus, men noe som gjennomsyrer husene og rommet mellom dem.
  Det var erkjennelsen av dette vi følte lå et sted mellom hodene til regjeringssjef og planleggingsminister i fjor. De ville ikke bare bygge landet og gi arbeid til alle etter mønster av verket til etterkrigstidas sosialdemokratiske ingeniører og økonomer. Nei, gjennom fornuftig, men visjonær pengebruk og samråd på tvers av organisasjonssamfunnets innflytelseskanaler, skulle de forme en slags nasjonal identitet mellom den fleksible stat og det internasjonaliserte marked. Vakkert, tenkte jeg.
  Vi vil aldri få vite hvordan det var gått hvis Terje Rød-Larsen hadde holdt seg til forskning og ikke stelt med fiskeredling på 80-tallet. Men jeg føler meg sikker på at maktbalansen i Jaglands regjering ble forskjøvet da samfunnsarkitekten forsvant. Visjonene bleknet og samrådene mistet det de måtte ha hatt av tyngde. Turid Birkeland, ministeren for fargene, musikken og ordene i Det norske hus, forsvant nesten mellom sidene i regjeringens langtidsprogram.
  «Det gode liv må menneskene skape selv,» sa finansminister Jens Stoltenberg i et intervju her i avisa for en uke siden. Det er han og hans departement som nå står oppreist. Med tyngde maner han politikere og folk til ansvarlighet. Men er det da hans mening at Det norske hus skal være kulturelt nøytralt, et skall av teknologibedrifter og sykehjems-plasser som vi alle, lek og lærd, skal fylle med billige kulturprodukter og klattmale etter eget forgodtbefinnende?
  I ukene som kommer skal Birkeland, Stoltenberg og hele Jaglands «folk» gå ut blant menneskene og kjempe for regjeringsmakt. Da blir det spennende å se om maktmenneskene selv tør gripe tusjene og skape bildet av det norske hus med interiør og eksteriør. De har jo sin makt for å kunne være arkitekter for nasjonens gode liv, ikke for å være myndige bokholdere i den norske blokk.

© Dagbladet