[Meny]
DAGBLADET [Ledere] [Kommentar og kronikk] [Anmeldelser ] [Skribenter] [Kulturdebatten] [S&Oring;K]

Raskere, pus! Drep! Drep!
Av FREDRIK WANDRUP
I skyggen av den prisbelønte filmhistorien fins en verden av undergrunnsfilmer, B-produkter og mystiske eksperimenter. Både kultfilmer og kalkunfilmer er kjente begreper for cineaster. Filmer kan dyrkes både fordi de er sære, fordi de er populære innen spesielle miljøer eller fordi de er latterlig dårlige.
   I det siste er det oppstått et begrep på engelsk som dekker det meste innen denne kinolerretets mørke underskog; «incredibly strange films». Emnet behandles i bøker som «The Incredibly Strange Film Book» (Simon & Schuster) og «Incredibly Strange Films» (RE/SEARCH Publications). Her utforskes alt fra skrekkfilmer og trickfilmer til pornofilmer og drive in-filmer; motorsykkelfilmer, tenåringsfilmer, science fiction-filmer, LSD-filmer, kvinner i fengsel-filmer, opplysningsfilmer, «fullstendig sinnssyke» filmer, dessuten filmer av diverse heite regissører på dette markedet, ikke minst Ed. Wood Jr. (mannen bak tidenes kalkun, «Plan 9 From Outer Space»).
  Det mest omtalte navnet på denne fronten i disse dager er Russ Meyer, en amerikansk mykpornokonge med storhetstid på 1960- og 1970-tallet. Flere og flere norske kjøpevideobutikker blir oppmerksom på Meyer, og musikken fra filmene hans er utgitt på hittil fire fyldige CD-er (MuDi). Russ Meyers spesialitet er damer med ekstremt store bryster. Gjennom 23 filmer raljerer han over amerikansk mentalitet i storyer der amasoner og valkyrier plasseres i miljøer som på sitt mest bisarre kan minne om Otto Jespersens hillbilly-klientell. Filmene hans har utviklet seg fra å være B-thrillere i svart/hvitt til fargerike studier i menns begjær etter digre pupper. Det pussige med filmene er at de sjelden er opphissende i vanlig forstand, fordi de hele tida lar en vill humor bryte ned de vanlige forventningene til sjangeren.
  I nyere tid er Meyer til og med blitt utlagt som en slags feminist, særlig takket være filmen «Faster, Pussycat! Kill! Kill!» (1966), der tre uvirkelig vakre og sterke go go-dansere valser menn ned for fote med karate, overkjørsel med bil m.m. Også andre av Meyers kvinneskikkelser er aggressive og pågående når det gjelder å få sine krav fullbyrdet, og nettopp denne styrken er blitt poengtert, til og med av hardbarkede feminister. Meyer selv har ikke noe forhold til slike analyser. Han har vært gift med flere av sine leading ladies, og svarer når han blir spurt hva han foretrekker hos en kvinne: «Jeg foretrekker svære pupper og dermed basta. Enkelt og greit.»

[ :nyheter | :meninger | :sport | :nett | :respons | :guiden | :spill | :annonser ]

© Dagbladet