Kulturens kvelningsdød
Av HARRIET EIDE
«Vi forlanger ingen ny Ibsen...men prinsipiell nyorientering og en radikal omvurdering av kulturens midler og mål. Kulturmiljøene må få vekstbetingelser.»
Sagt av Turid Birkeland? Feil. Av Thorbjørn Jagland? Feil. Av andre partiers politikere, i det minste som stemmefisking? Feil.
  Det uhyrlige er at seriøs kulturpolitikk er fraværende i valgkampen.
Og hvis kulturministerens uttalelser i Dagbladet lørdag er representative, skjønner vi hvorfor.
«Det er det at den (kulturen) er så uhåndgripelig som gjør det vanskelig å forholde seg til den politisk.» Det verste med uttalelsen er at hun og kanskje heller ikke resten av regjeringen skjønner omfanget av tungetalen.
  Det ville opphavsmannen til de innledende setninger, Sigurd Hoel, ha gjort. Vi hører det buldrer fra grav. Men han ville knapt vært overrasket. Han opplevde selv at seriøse tanker og krav til kulturpolitikk led kvelningsdøden.
  Det skjedde i 1945 da han og samtidas åndsfrender; forlagsmannen Henrik Groth, forfatterne Johan Borgen og Alex Brinchmann, riksprogramsjef Olav Midttun, dr.- philos. H.O. Christophersen, redaktør Olaf Gjerløw, rådmann Sverre Iversen, lagmann Erik Solem og professor Sverre Steen, hadde avsluttet oppdraget fra hjemmefrontledelsen om å utforme en framtidig kulturpolitikk for Norge, seinere kjent som Kulturbrevet til den norske regjering. Og som Sigurd Hoel fant nødvendig å sende ut på nytt som særtrykk åtte år seinere, i 1953, fordi innholdet fortsatt hadde gyldighet. Vi kan love at det stadig forholder seg slik, selv om en del av hva de forutseende herrer gjorde krav på etter hvert er kommet sigende. Kulturbrevet handler om å ha vyer. Anbefalt lest av politikere.
  Brevet ble skrevet på et tidspunkt der «folket er sjelelig foredlet, stormen har feiet bort slagget i mange menneskers sinn og blottet dypere verdier. Tidspunktet er inne...fra statens side for å trygge kulturen og dens bærere.»
Gjett om alle var enige. Store aviser trykte brevet i sin helhet, fulgt av lederartikler.
  Og så? spør Sigurd Hoel i forordet til særtrykket. «Nei, så var det ikke mer. Brevet ble anerkjent i hjel, det døde kvelningsdøden av bare kjærlige omfavnelser på ett døgn...Ti ganger heller het uenighet, enn lunken vassen enighet,» skrev Hoel.
Heller ikke det har vi i dag. Bare øredøvende stillhet. I frykt for at den farlige, pengekrevende kulturen skal skremme velgerne til de andres partier. Derfor holder samtlige kjeft.

© Dagbladet