Den antiautoritære forhenværende ungdom er på pilegrimsvandring og møtes i dag i Nidaros til Olsok-feiring.

Rødvin og røkelse
De opplever kong Olav Haraldsson forgjeves kjempe for den nye tid i det særpregede teateramfiet på Stiklestad, og i Nidaros feirer de at han tar den endelige seier som Olav den hellige, trygt innenfor Den norske Kirkens tradisjonelle rammer: Flere tilreisende enn noen gang har i dag tatt veien over Dovre for å oppleve denne forvandlingen. Hva er forklaringen når dagens rasjonelt innstilte mennesker hengir seg til denne rekatoliserte, middelalderlige mystikk?

Av GUDLEIV FORR
I det post-religiøse Norge preger to motsetninger mediebildet sommeren 1997. På Sørlandet opplever Fremskrittspartiets Vidar Kleppe en formidabel vekkelse rundt det enkle slagordet «Nei til muslimsk fundamentalisme, ja til den gode gamle barnetro». Og langs den gamle pilegrimsveien til Nidaros-domen har en sammensatt flokk av kulturinteresserte intellektuelle, friluftssøkende bymennesker og åndelig alternativ-søkende 68-ere vandret mer eller mindre barføtt gjennom solsommeren.
  Mens den tradisjonelle indremisjonskristendommen preges av resignasjon og strever med budsjettnedskjæringer og vanskelige personellsaker etter avsløringer av seksuelle overgrep i egne rekker, preges det postmoderne kristenliv av det store mangfold: lesbiske prester inngår partnerskap i strid så vel med kirkens votum som egne løfter, folk plukker litt mystikk fra asiatiske religioner, finner åndelig berikelse i tradisjonell katolsk symbolisme og ritualer, og søker noe uklart som kan oppleves som ekte og tradisjonelt. De konfirmerer sine udøpte barn og gifter seg for annen eller tredje gang, men nå helst i Gamle Aker kirke, som takket være Kristin Lavransdatter står som en slags ikke-reformert levning fra den opprinnelige kirke som Olav den hellige kjempet igjennom med sitt fall på Stiklestad. De shopper det beste fra alle åndelige retninger, og omskaper det til noe særpreget og lokalt norsk og ifører seg bunad og søljer og slirekniv til tusenvis av kroner: Et norsk raveparty for Gud.
  Slik sett er det på mange måter en ring som sluttes. De som bærer de nye ideene, var det antiautoritære opprørets fotsoldater på 60- og særlig 70-tallet. Deres prosjekt var å rive ned alt som minnet om formell autoritet: foreldres fordi de var foreldre, kirkens fordi den sto på det etablertes side, skolens fordi den skapte ufrihet, universitetene fordi de utdannet for næringslivets behov, studenterlua fordi den var elitens symbol, politikken fordi den sto for kapital og imperialisme, seksualmoralen fordi den sto i veien for individuell utfoldelse.
  Men da alle autoriteter var nedkjempet, oppdaget de at de trenger noe annet å opprøres mot. De vil restrukturere den relativistiske kultur ved slutten av århundret med nye tradisjoner, og tyr til en ny form for mystisisme knyttet til ritualer i eller utenfor kirken. Opprøret var så å si så vellykket at de må gjeninnføre nye strukturer. Det minner om det som skjedde etter det moderne gjennombrudd i forrige århundre: Resignasjon i 1890-åra og ny nasjonalisme med den nye arbeidsdagen etter 1905. Hvordan de nye strukturene kan fungere antiautoritært, må bli den store utfordring.
  Det er med dette som bakteppe sommerens pilegrimer tar vandringsstaven fatt for å møtes i Nidaros og på Stiklestad. De har nok et uklart forhold til begrep som soning, men er vel bevandret i soneterapi og andre New Age-fenomener. Men mens de gamle forestillinger rundt pilegrimsreisene hadde noe med folkefromhet å gjøre, representerer dagens pilegrimer en intellektuell elite. De står nok som de gamle pilegrimer på siden av den offisielle kirkens politikk og liturgi, og det vil være galt å si at de søker «the poor man's mysticism», som var den katolske kirkes betegnelse på pilegrimsfenomenet. På den annen side er det i all sin teologiske og politiske forvirring et uttrykk for et åndelig behov som deltakerne verken får tilfredsstilt gjennom vitenskap eller underholdning. Eller som psykiateren Mette Nygård skriver i Nytt Norsk Tidsskrift tidligere i år: «Vi vet ikke alltid hva vi leter etter - ikke vet en alltid hva en får heller, men en indre tilfredshet, en indre glede, er tegn på at savnet er blitt dekket.»

© Dagbladet