Den evige Martin Nag
Av FREDRIK WANDRUP
Jeg kjenner ingen som til de grader som Martin Nag utstråler ro og rastløshet på samme tid. Rastløshet, fordi han alltid er i bevegelse, der han triller gjennom byen på sykkel, stadig på vei fra ett prosjekt til et annet. Ro, fordi hans mange selvpålagte oppdrag i åndslivet stadig fyller ut biter i et større bilde - et bilde som bare kunne vært skapt av Martin Nag. Nag ser ut som en nomade og en guru på samme tid; med sitt lynende blikk dypt inne i en krans av grått hår og skjegg. Den som ser ham for første gang, vil uvegerlig spørre seg hvor i all verden den mannen kommer fra. De som kjenner ham fra før, spør snarere: Tro hvor han skal nå?
  I dag fyller lyrikeren, forskeren og statsstipendiaten Nag 70, og det blir feiret på Jørpelands Brug i Strand Kommune i Rogaland. Samtidig åpnes Nag-utstillinger på bibliotekene både i Strand og Stavanger. Et festskrift til Nag, «Tverr-snitt», blir utgitt av Kvekerforlaget. I løpet av høsten utgir Solum Forlag en samlet utgave av Nags fire diktsamlinger fra 1970-tallet, «Dagbok-notater», «Uro», «Mennesker i byen» og «Stavanger Blues». Boka, «Alltid et fragment», har et forord av Jan Erik Vold og vil også inneholde nye ting og dagboksnotater. Dessuten kommer en 300 siders ny avhandling, «Turgenjev i norsk åndsliv», ut på Solum i høst.
  Martin Nag er den egentlige Askeladden i norsk kulturliv. Han leter og finner og kaster ingenting, for han vet at han før eller seinere får bruk for det. Arkiver både i Norge og Russland er blitt spavendt av Nag, som med stort overskudd deler sine frukter med leserne. Skriftlige overleveringer får nytt liv under Nags forskerhender, enten det dreier seg om et knapt formulert postkort skrevet av Rudolf Nilsen eller det gjelder den ukjente korrekturen til Sigbjørn Obstfelders mest kjente dikt, «Jeg ser».
  Den står, sensasjonelt nok, gjengitt i boka «Sigbjørn Obstfelder - uro og skaperkraft» (1996), et uunnværlig verk for enhver som vil vite mer om Obstfelder. Obstfelder-biografien er så rik på ukjent stoff og uvante innfallsvinkler at den ruver i Obstfelder-forskningen. Den demonstrerer også Martin Nags spesielle stil: hans ekspressive, kommenterende språk; en blanding av energisk lyrikk og kritisk forskning som savner sidestykke.
  Hva holder han på med nå? Hamsun, Ibsen, Kielland, Hertervig, Munch? Dostojevskij? Eller kanskje Majakovskij? Alltid videre, alltid videre! Gratulerer med dagen.

© Dagbladet