Samtidig som det foregår en offensiv mot krigsforbrytere i Bosnia, trekkes landet inn i den norske valgkampen. Har det noe der å gjøre?

Nabolandet Bosnia
Mandag reiser kronprins Haakon Magnus til Bosnia. En uke seinere følger statsminister Jagland etter. Prinsen skal besøke de norske styrkene i landet, som står under NATO-kommando. Hva statsministeren skal, er ikke riktig klart. Muligens har reisen sammenheng med høstens valg. I et større perspektiv gir dette en viss mening - om det ikke gir stemmer. For Bosnia ligger nærmere Norge enn kartet avslører.

Av PETER NORMANN WAAGE
De to norske prominenser ankommer landet idet NATO har intensivert sine bestrebelser på å fange krigsforbrytere og stille dem for retten i Haag. At Storbritannia er en viktig pådriver i denne nye offensiven er ikke til å undres over. Nasjonen innledet selv den første krigsforbryterprosessen i nyere tid i 1815, mot Napoleon. Ett århundre seinere, etter 1. verdenskrig, ville man reise sak mot keiser Wilhelm 2. Men keiseren flyktet til Nederland, og vestmaktene besluttet å overlate oppgjøret til tyskerne selv, fordi man ikke ønsket å marsjere inn i landet og arrestere de anklagede - med klare paralleller til våre dager.
   2. verdenskrig betegnet et vendepunkt i den internasjonale rettens historie. Ikke bare ble Tyskland okkupert ved krigens slutt, slik at forbryterne kunne arresteres uten nevneverdig fare for de allierte. Problemet med enhver krigsforbryterdomstol er at seierherrene definerer hva som er forbrytelser og hva som er heltedåder. Nazistenes ugjerninger framsto som enestående i art og omfang, deres forsøk på systematisk å utrydde et helt folk, ja, deler av sin egen befolkning, av rasemessige årsaker, syntes virkelig å være «forbrytelser mot menneskeheten», og ikke ugjerninger som følger med krig.
  Dommerne i domstolen som skal dømme krigsforbrytere fra det tidligere Jugoslavia, tilhører ikke de krigførende parter. Dermed skulle sjansene for en rettferdig rettergang være større enn noensinne. Men selv om den britiske utenriksministeren Robin Cook nok har rett i at det ikke kan bli fred uten at forbryterne straffes, er det et åpent spørsmål om dette er tilstrekkelig. Det minste man i tillegg må kreve, er at befolkningen i området innser oppgjørets berettigelse og forstår sin egen skyld i det hele.
  «Nasjonalismen er demokratiets religion,» skrev kulturhistorikeren Rudolf Rocker. Det paradoksale med krigen i det tidligere Jugoslavia er grusomhetenes nære slektskap til det moderne demokrati. Det bygger på to forutsetninger: Nasjonenes selvbestemmelse, som gjerne tolkes i etnisk retning: Hvert folkeslag sin stat - og på at det seirende parti bestemmer både politikk, økonomi og kultur. Når et fleretnisk område demokratiseres, vil hver etnisk gruppe gjerne danne sitt eget parti. Dermed blir etnisitet ikke lenger noe som uttrykker seg i språk, religion og skikker. Den blir nøkkel til politisk og økonomisk makt. Et fremmed etnisk parti i regjeringsposisjon vil true ens egen kulturelle utfoldelse, og dessuten lett kunne føre til at én etnisk gruppe får all makt. Den etniske rensingen trer i politikkens sted.
  Heller ikke Norge er ukjent med etnisk rensing. Fordi staten også her alltid er blitt definert som «norsk» i etnisk og kulturell betydning, har man forsøkt å utslette både samer og tatere. Det er bare en stat som strukturelt og innholdsmessig gir plass til et mangfold av etniske grupper, som både kan bevare freden og demokratiet i et fleretnisk område.
  Fremskrittspartiet har trukket Bosnia inn i valgkampen. Landet utgjør en skrekkvisjon for Norge, dersom vi ikke sørger for å holde muslimene borte fra landet. Dette er både grotesk og forvrøvlet. Men partiet har rett i at det eksisterer forbindelser mellom våre to nasjoner. Krigsoppgjøret kan i beste fall vise vei mot en overnasjonal rettsoppfatning, basert på menneskerettigheter og ikke nasjonale interesser. I likhet med ethvert sivilisert land må Norge bifalle denne mulige utviklingen - og vi må kunne forstå hvilke vansker man står overfor. Selv ikke 52 år etter fem års okkupasjon kan vi lufte alle problemer fra krigstida. Bosnia bør dessuten gjennom sin grusomme krig ha åpnet våre øyne for partidemokratiets og enhetsstatens tvetydighet, og slik sette både vår egen fortid og vår framtid i nytt lys. Det er derfor ikke så dumt at Jagland fører valgkamp i Bosnia.

© Dagbladet