Mål eller mening?
«Er nyutklekkede akademikere... ubrukelige for næringslivet?» ble det spurt i mandagens Dagsnytt 18-sending på NRK P2. Utgangspunktet er en ny OECD-rapport, der det fastslås at undervisningen ved norske universiteter tar for lite hensyn til næringslivets behov. Ikke minst er cand.mag.-graden et problem, skal vi tro OECD - siden den på mange områder er svært fri, og derfor tilsynelatende lite yrkesrettet.
   For de føler seg neppe særlig yrkesrettede, studentene som forlater universitetet med en slik grad, bare for å oppleve at næringslivet ikke ønsker deres kompetanse. Det er nemlig slik det er, i vårt bærekraftige samfunn. Og følgelig bør altså universitetsledelsen gå i seg selv, synes de fleste å mene.
  Eller bør de egentlig det? Ville det ikke heller være interessant å spørre seg om næringslivet faktisk ønsker å vite noe om disse arbeidssøkerne? Med andre ord - er det universitetets feil at de med økonomiske skylapper ikke forstår å verdsette den intellektuelle ballasten som fire års universitetsstudier gir? Mens enkelte grubler over dette kryptiske og ledende spørsmål, kan det være formålstjenlig å se nærmere på cand.mag.-gradens kjennetegn.
  Først og fremst karakteriseres denne graden ved sammensetningen av valgfrie fagkombinasjoner. Rammene er svært vide, ikke minst på tvers av fakultetsgrensene, og cand.mag.-graden utgjør derfor en spesielt variert type utdanning. Men nettopp fordi den inneholder et så stort valgfritt element, ofte ispedd humanistiske og sosialvitenskapelige fag, blir den uinteressant for arbeidsgiverne.
   Næringslivets ledere forstår rett og slett ikke hva det dreier seg om, når en arbeidssøker presenterer en cand.mag.-grad - bestående av håpløst akademiske fag som filosofi, sosialantropologi eller nordisk. For selv om Jostein Gaarders filosofiske verker i sin tid ble forsøkt tolket av våre markedsledende nattbordslesere, førte dette som regel ikke til annet enn svak hodepine. Og siden de samme ledende krefter altså stort sett bare kommuniserer på sin egen, bærekraftige bølgelengde, ja, så defineres nødvendigvis behov og mangler ut fra deres målrettede kriterier. Den som lager reglene, bestemmer som kjent også spillets gang.
  Det kan likevel være grunn til å minne om at mange meningsberettigede mennesker faktisk mangler respekt for de regler som næringslivet setter opp. Man behøver faktisk ikke å være meningsbærende, selv om man er bærekraftig. Og mål er heller ikke nødvendigvis det samme som mening.

© Dagbladet