Rettssaken mot Pol Pot i den kambodsjanske jungel er både farse og tragedie.

Bror nummer én
Vi kjenner alle bildene av smågutter, gjerne med vilt blikk og fillete klær, som bærer tittelen «Forbryteren som barn». Onsdag viste TV2 tilsvarende bilder, ikke av et barn, men av en gammel, syk mann som satt dypt inne i den kambodsjanske jungelen, mot grensen til Thailand. Forbryteren som gammel satt overfor oss. Pol Pot ble stilt for en slags rett og dømt av sin egen bevegelse Røde Khmer til «livsvarig husarrest».

Av PETER NORMANN WAAGE
Også i denne posisjonen kan han spille sin rolle, som symbol og gissel. De i høyeste grad tilstedeværende bilder av hodeskaller og rapportene om hans overgrep mot eget folk har stått i skarp kontrast til tausheten rundt ham som person. Det er ikke offentliggjort noe bilde av ham på 18 år og knapt noen troverdig nyhet. Ryktene om hans død har vekslet med rykter om at han gjør comeback. Personen Pol Pot ble identisk med bergene av hodeskaller. De siste årene har han derfor vært symbol for dette århundres politiske folkemord.
   Opprinnelig var Pol Pot et slags kunstnernavn som bondesønnen og læreren Saloth Sar tok da han vel satt ved makten, i 1976. Det betyr «Bror nummer én», og hadde man ikke visst bedre ville man trodd mannen hadde selvironi. Det har han neppe. For med en energi og fanatisme man bare finner blant de virkelige alvorsmenn, var han allerede ved tida for navneskiftet i gang med å tvinge Kambodsja bakover i historien. Lokale bondesamfunn i de avsidesliggende kambodsjanske fjellene dannet forbilde for nasjonen. Penger og byer representerte det onde. Livet på landet det gode. Bybefolkningen skulle omskoleres og befolkningen som sådan ble delt i to kategorier, «de nye» og «de gamle».
  De nye var de som nettopp var ankommet paradiset, altså landsbygda. Der ble de enten omskolert, eller - dersom det viste seg at de allerede var uhelbredelig ødelagt av sivilisasjon - henrettet. I det gamles navn ble en sjuendedel av befolkningen drept. Igjen framviser Pol Pot en tilsynelatende selvinnsikt som vekker mistanke om ironi: Mens hans fettere Lenin og Stalin insisterte på at de bygde «det nye», men i virkeligheten fornektet tidas krav om selvbestemmelse, demokrati og frihet, og derfor endte med å gjenta det gamle som despotisk tragedie, sa Pol Pot like ut hva han styrte mot.
  Likevel ble han et symbol for frigjøring og folkekamp så langt fra Kambodsjas landsbygd som i Norge. Også her fantes alvorsmenn som bare motvillig innså at folkekampen var folkemord. For de virkelig store idealister er symbolet alltid mer virkelig enn virkeligheten selv. Men også realpolitikere vet å bruke symboler. Pol Pots kolleger i Røde Khmer forsøker nå å gjøre Bror nummer én til lynavleder for ugjerningene, for selv å komme inn i det gode internasjonale selskap.
  Under Moskva-prosessene i 30-årene erklærte tidligere kommunistledere at de egentlig hadde vært borgerskapets lakeier, japanske spioner osv. De tilsto åpent sin skyld, og ble henrettet. Arthur Koestler har i «Mørke midt på dagen» vist hvordan disse absurde tilståelsene må forstås: De var de partitros siste gjerning for partiet. Ved at de tok djevelens rolle, reddet de partiets enhet. Den store sak de kjempet for, ble ført videre gjennom deres utstøtelse og død. Noe liknende kan Røde Khmer ha hatt i tankene med sin «rettssak»: Pol Pot ofres som person, for at bevegelsen skal leve.
  Storebror selv synes ikke helt å være med på spillet. Han sa ikke et ord. Så hevder da flere kommentatorer at det hele var en farse og at den gamle selv sto bak det hele. Farse er det uansett, det behøver man ikke være annet enn en vanlig avisleser for å fastslå. Mens det samles inn materiale for å stille Pol Pot for en internasjonal rett, var «det internasjonale samfunn» her bare representert ved en tidsskriftjournalist og et videokamera. Storebror ble ført bort til husarrest i en geriljaleir der det ikke finnes fengsler. Og kambodsjanerne fikk presentert oppgjøret med sin despot på videoskjermer ute på gata. For dem er farsen en tragedie som det enda tar år å komme over. Om forbryteren er blitt gammel, virker forbrytelsen fremdeles.

© Dagbladet