Mens justisminister Valla slåss med baktalende nikodemuser blant sine embetsmenn, slåss riksadvokat Rieber-Mohn mot prinsippsvake politikere for sin etterfølgers uavhengighet.

Politisk riksadvokat
På samme tid som ansiktsløse embetsmenn raser mot Gerd-Liv Vallas lederstil, herjer folkevittigheten med en søkerliste til Riksadvokatembetet som til forveksling kan minne om et tabbegalleri.

Av HARALD STANGHELLE
Det oser verdighet av Riksadvokatembetet. I årtier har alle små og store samfunnsstøtter dyrket bildet av den gode autoritet, og nettopp riksadvokaten og hans folk har befunnet seg usedvanlig vel i dette selskapet. Åpen personstrid, skandaler, maktkamp og tabber har slått sprekker i bildet av den opphøyde påtalemakt. Nå vil politikere fra flere partier holde Riksadvokaten i ørene gjennom åremålskontrakt, et nytt «riksadvokatråd» samt innskrenket myndighetsområde.
  Det er nok ingen store prinsipper som ligger bak denne nyetablerte skepsis til Riksadvokatens makt, men en underliggende tvil om hvorvidt Georg Fredrik Rieber-Mohns etterfølger vil holde kvalitative mål. Dessverre oser utspillene av historieløshet og manglende prinsipper, der vi heller skulle sett sunn skepsis til nedarvet autoritet.
  Nå er det ikke noe nytt at det står strid omkring Riksadvokaten. Denne måneden er det f.eks. nøyaktig 20 år siden Liste-saken, der riksadvokat L.J. Dorenfeldt ble erklært inhabil fordi han i et Dagsrevy-intervju anklaget den kulturelle altmuligmann Trond Jensen for å være KGB-agent. Beskyldningene var selvfølgelig det gladeste kaldkrigsvanvidd, men selv følte Dorenfeldt at regjeringens beslutning om å erklære ham inhabil var «dypt krenkende og urettferdig». Den samme Dorenfeldt sikret seg for øvrig et evig liv i norsk kulturhistorie da han som Jens Bjørneboes anklager i saken om «Uten en tråd» erklærte at «i vårt land er det i siste instans domstolene som skal avgjøre en boks litterære verdi».
  Det er nemlig en seiglivet myte at riksadvokaten er hevet over politiske og kulturelle strømdrag. Snarere illustrerer de skiftende «moteluner» innenfor strafferettspleien at påtalemyndigheten oppfører seg som ektefødte barn av sin tid. Derfor er det heldigvis lenge siden påtalemyndigheten ensidig var opptatt av å straffe dem som utgjorde en trussel på borgernes eiendom: Forbryteren var identisk med den ubemidlede og fordervede som stjal fra dem som hadde gods og gull, for å bruke et noe overflatisk klisjéspråk.
  Eller for å være helt konkret: Riksadvokat Andreas Aulie drømte ikke om å iverksette etterforskning av Anders Jahres gigantiske kjeltringstreker, mens riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn har kampen mot økonomisk kriminalitet som et av sine viktigste satsningsområder. L.J. Dorenfeldt brukte sin tid til å få Jens Bjørneboe dømt som forfatter av et «utuktig skrift», mens hans etterfølger Magnar Flornes reiste straffesak mot Hans Bratterud fordi predikanten hadde krenket homofile. Ti år tidligere var homofil praksis forbudt ved lov, nå var de homofile under riksadvokatens beskyttende vinger. For øvrig skal det legges til at verken før eller siden har påtalemyndigheten aksjonert i så mange pornografisaker som under Flornes: Grunnen var at «pornografi som aldri før sto på den politiske dagsorden, samtidig som den offentlige bevissthet og indignasjon i sjelden grad var rettet mot dette problemet», skriver Erling O. Lyngtveit i Riksadvokatsembetets eget jubileumsskrift.
  Og nettopp en aktiv kvinnebevegelse og ny offentlig bevissthet er grunnen til at kvinnemishandling og overgrep mot barn nå er satt meget høyt på den påtalemessige dagsorden. Strafferettstemaer som tidligere knapt nok eksisterte. Det gjorde heller ikke miljø- og faunakriminalitet før den miljøbevisste Rieber-Mohn satset sine påtaleressurser på dette feltet.
  Bak det ukompliserte bildet av den «upolitiske» Riksadvokat politikere og publikum har slått seg til ro med, finnes det i virkeligheten en maktinstitusjon som tolker sin samtid. Riksadvokaten skal vite hvor samfunnsvindene blåser, men må samtidig være sterk nok til ikke å bli tatt av vinden. Da er det helt avgjørende at alle angrep på riksadvokatens uavhengighet avvises, enten formen er åremål eller et underlig «riksadvokatråd». Uavhengighet er Riksadvokatens beste integritetsvern, og i motsetning til hva enkelte politikere elsker å tro har justisministeren fått en søkerliste der hun vil finne både integritet, uavhengighet og evne til å tolke en forvirret samtid.

© Dagbladet