Kulturelle håndgrep
Av CHRISTOPHER HALS GYLSETH
  Kultursatsing her i landet må vente, fastslår kulturminister Birkeland i et intervju med Dagbladet forrige lørdag. Med andre ord, vente på at hun og Ap blir ferdige med årets valgkamp, der helse- og eldrefrieri er mer hensiktsmessig enn promotering av det hun omtaler som «uhåndgripelig» kultur. For det er nettopp uhåndgripeligheten som gjør det vanskelig å forholde seg politisk til kulturen, legger hun til.
  At politikeren Birkeland har visse problemer med å forholde seg til kultur, det visste vi strengt tatt fra før. Det nye er imidlertid at hun innser det selv. På den annen side er det jo slik at selvinnsiktens verdi er avhengig av øynene som ser. Og i den grad kulturelle populister går i seg selv, er det ofte begrenset hva de finner. Som regel anser de det tryggere å vende blikket et annet sted. Og da ikke mot kulturens eget, uhåndgripelige felt. Snarere mot et område hvor det opereres med mer målbare størrelser.
  For nå er det næringslivet som bør trå til økonomisk, uttaler Birkeland noen dager seinere. Slik sett er det kultursponsing som blir statsrådens hittil mest offensive utspill i valgkampen. Og som så ofte ellers når kultur debatteres, gjøres saksforholdet til andres ansvar. Uten at det burde forundre noen, dette at markedstilpasning nok en gang presenteres som tidas løsen.
  På den annen side skal man ikke svartmale for mye. Kulturlivet må kunne fortsette å ta imot midler der de byr seg, uten at dette behøver å være noe problem. På samme måte har kulturministeren også rett i sin påstand om at kultur er dårlig valgkampmateriale. Men tro det eller ei, det er faktisk ikke dette som er sakens virkelige kjerne.
  Det er knefallet som er så begredelig. Altså Birkelands kapitulasjon overfor det faktum at kulturlivets behov med viten og vilje skyves ut i det blå. En oppegående kulturminister behøver faktisk ikke utbasunere sin defensive holdning. Ei heller trenger hun lefle med næringslivet. Det er nettopp hun, av alle, som ikke burde kaste inn håndkleet på vegne av kulturen. Slik det nå ser ut, kunne man komme i skade for å forveksle henne med en kulturell lettvekter.
  For kulturen er ikke uhåndgripelig, slik statsråden vil ha det til. Tvert imot kan den være et nyttig redskap i kampen mot politisk unnfallenhet og ensporet markedstenkning. Men det forutsetter at man forstår hva man snakker om. Det er jo vrient å få grep om noe man ikke begriper.

© Dagbladet