Er tida inne for et regjeringssamarbeid over blokkgrensene i norsk politikk?

Makt og samarbeid
For vel et halvt år siden het det at Gro Harlem Brundtland styrte Norge eneveldig. Hennes regjering var sterk. Nå, derimot, er problemet den svake regjering. Det er så ille at tidligere statsråd Matz Sandman spør om vi ikke trenger en sterk regjering som kan «forvalte våre verdier ut fra langsiktige interesser».

Av GUDLEIV FORR
Arbeiderpartiet må samarbeide på tvers av blokkene. Sandman spår at dette er spørsmål som ingen i Arbeiderpartiet vil ta i før valget. Det har han rett i: Spørsmålet om parlamentariske løsninger egner seg dårlig som sak til å sanke velgere. Men et tyngre moment er nok norsk parlamentarisk tradisjon. Hos oss inngår man ikke koalisjoner over blokkgrensene.
  Slik sett atskiller norsk parlamentarisme seg fra svensk, finsk og dansk. Det nærmeste man er kommet et fasttømret samarbeid over blokkgrensene hos oss, er kriseforliket i 1935, da Bondepartiets støtte til Arbeiderpartiets krisepolitikk brøytet veien for regjeringen Nygaardsvold. Etter 1945 har den norske parlamentarismen vært preget av et Arbeiderparti som lenge hadde rent flertall, men som også seinere har vært det styringsdyktige parti, mot en ikke-sosialistisk blokk, tidvis drevet sammen nettopp av Arbeiderpartiets styrke og maktarroganse.
  Men bevares, ulike statsministrer fra Arbeiderpartiet har fra tid til annen luftet muligheten for et samarbeid. Men når samtalen mellom Venstres Bent Røiseland og statsminister Einar Gerhardsen etter stortingsvalget i 1961 rant ut i intet, skyldes det selvfølgelig at Gerhardsen kom til at det var greiere for partiet å styre alene, selv etter at det var kommet i mindretall. Det samme skjedde med Trygve Bratteli i 1973.
  Jeg antar at det sentrale spørsmål partilederne må stille seg etter et valg er: Hvilken løsning på regjeringsspørsmålet gir vårt program best mulighet til å bli gjennomført? Noen ganger gir de parlamentariske regler svaret, men slik forholdet mellom partiene har utviklet seg ikke minst med Fremskrittspartiets styrkede posisjon, skjer det unntaksvis. Derfor har Arbeiderpartiet sittet med regjeringsmakten selv om det er ikke-sosialistisk flertall i Stortinget.
Men partiet har så visst ikke vært plaget av flertallets evne til å stå sammen. Ingen kan beskylde mindretallsregjeringene Brundtland eller Jagland for at de har latt seg presse av en uansvarlig opposisjon. Vi har aldri hatt en periode i norsk historie da staten har lagt seg opp så mye penger som under disse regjeringene. De tendenser til stortingsregjereri vi opplevde i siste stortingssesjon, har heller ikke ført oss nevneverdig galt av sted. Jo mer penger vi har på bok, desto mindre er mulighetene for en krise av slike dimensjoner at Arbeiderpartiet tar skrittet over blokkgrensen.
  Så er spørsmålet om velgerne synes systemet ivaretar deres syn og ønsker. Den underliggende analyse hos Sandman er at blokkdelingen ikke reflekterer det reelle skillet blant velgerne. Dette synet har jo så vel høyreideologen Francis Sejersted som Senterpartiets Anne Enger Lahnstein lagt til grunn i sine analyser. I en viss forstand avdekket EU-saken et skille mellom motstanderne av den nye teknologiske revolusjon og den frie internasjonale handel - de som vil beholde posthusene og de lokale sykehus og som ser Telenor som symbolet på vår tids elendighet - på den ene siden, og dem som ønsker endringene velkommen og vil utnytte dem, på den andre. I dette bildet er det kortere vei mellom Arbeiderpartiet og Høyre enn mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Men her støter de ideologiske strømninger mot de parlamentariske tradisjoner. Uten Høyre som motstander, intet Arbeiderparti, synes å være konklusjonen på de taktiske overlegninger på Youngstorget.
  Det akutte problem nå er selvsagt at Thorbjørn Jagland har påført seg selv et dårlig rykte. Folk får inntrykk av at det ikke er regjeringen som styrer, men Stortinget. Det ryktet kan opposisjonene enes om å holde levende og styrke. Dersom dette fortsetter også etter valget, er det naturligvis et åpent spørsmål hvor lenge regjeringen har legitimitet også blant velgerne. Da kan feltet åpnes enda mer for spekkhoggere som Carl I. Hagen og Per Olaf Lundteigen. Først da kan tida være inne for parlamentariske eksperimenter.

© Dagbladet