Dikteren fra Risør
Av FREDRIK WANDRUP
RISØR (Dagbladet): I disse dager arrangeres Nordisk Forfatterseminar i Risør, byen ingen bør besøke uten å skjenke en tanke til byens dikterdatter, Dikken Zwilgmeyer (1853- 1913), kjent for sine barnebøker om Inger Johanne, men også høyt aktet for sine fortellinger om dystre kvinneskjebner omkring århundreskiftet.
- Hun skrev om temaer som var tabu i 1890-åra, nemlig unge jenters gryende seksualitet, forteller John Thomas Axelsen, kjent som «vekteren» når han viser fram byens severdigheter.
  Dikken Zwilgmeyers far var byfogd i Risør fra 1861, og huset de bodde i, Bakken, ligger staselig til like ved den gamle kirken. Noe spennende liv levde tilsynelatende ikke den gryende forfatterinnen. Hun skrev riktignok litt i all hemmelighet, men med hennes egne ord var frøkenstandens viktigste sysler at man «broderede, lavede lidt mad, spadserede og stoppede faders piper».
  I 1878 flyttet faren til Christiania. Der startet Dikken som en skildrer av sosiale skjebner, og fikk trykt noen noveller i Nyt Tidsskrift under pseudonymer som «K.E.» og «Henrik M.», begge avledninger av fornavnet Henrikke. En novelle, «En lærer», var såpass sterk i sin brodd mot samfunnet at den ble avvist og først trykt i Danmark.
  Dette kan Axelsen fortelle om mens vi rusler omkring i det som er igjen av Dikken Zwilgmeyers barndomstrakter. Barnehagen i strøket heter «Dikken», og Axelsen er full av anekdoter om episoder som seinere ble sentrale i de populære bøkene om den viltre småjenta Inger Johanne. Inger Johanne oppsto muligens ut fra nød. I 1887 mistet Dikken begge sine foreldre med tre måneders mellomrom. Hun sto uten penger eller yrke. I tillegg ble hun alvorlig syk. Hun ble tatt vare på av en familie, og fikk overskudd til å skrive.
  Resultatet er en av de mest populære barnebokseriene i norsk litteratur. «Og tenk, jeg har bestemt meg for å skrive en hel bok,» forteller Inger Johanne innledningsvis i romanen «Vi barn» (1890). «Hvis noen spurte hva jeg ville skrive om, så måtte jeg svare: «Om ingenting». For jeg har ikke det grann mer å fortelle om enn andre piker på 13 år. Og det er ikke greit kan dere tro, når en aldri har skrevet en bok før! Især når tankene løper så urimelig fort som mine gjør. De løper rent løpsk innimellom.»
  Bøkene fungerer både som tidsbilder og som guide til det gamle Risør, «en liten by nede ved kysten». Som hun uttrykker det: «Jeg husker nok at det er noen småbyer som ikke ligger ved sjøen; men det må være ekkelt.»

© Dagbladet