Utflukt til Kjørkelvik
Av FREDRIK WANDRUP
KJØRKELVIK (Dagbladet): Dette er altså Kjørkelvik, bruket i Søndeled nord for Risør der Aksel Sandemose hadde tilhold fra 1945 og nesten 20 år framover i tida. Så fjernt, så stille, så langt vekk fra all larm at selv lille, hvite Risør, der Sandemose i disse dager er et tema på Nordisk Litteraturseminar, synes som en storby i forhold.
  Vi har gått det siste stykket, og plutselig åpner landskapet seg. Garden ligger bratt under oss, og et voldsomt lys skinner fra Dalsvann. Det er så stille at insektsurret lyder overveldende fra den frodige blomsterenga. «Det fins ikke noe paradis,» skrev Sandemose om Kjørkelvik. «Det som er hendt er bare at et par mennesker ville ha fred, og de erobret freden. Hele byrden ved å leve, den fins på Kjørkelvik så vel som andre steder.»
  Stedet inspirerte de personlige naturskildringene som fins i boka «Brev fra Kjørkelvik», men i Kjørkelvik-perioden skrev han også noen av sine mest inntrengende romaner, for eksempel «Det svunne er en drøm» og «Varulven». Man kan i sannhet si at «byrden ved å leve» fulgte med på lasset når han flyttet ut i naturen. Men Kjørkelvik kunne midt under de mest tragiske omstendigheter fylle ham «med den ville lykken som griper deg når du tror du har begått en avskyelig forbrytelse og livet ditt er ruinert - og du langsomt og salig erkjenner at du våkner av en helvetesdrøm i din gode seng og ingenting er hendt».
  Så stille. Og denne vannflaten, som hviler lys over svarte dyp, dette landskapet som Sandemose har beskrevet både i torden og solskinn, til og med en meteor så han en gang fyke over himmelen og lande i vannet: «Det var en kveld vi satt i stuen, og jeg så en flamme ute på den mørke himmelen. Jeg ble så paff at jeg bare måpte. Flammen seilte fra sør mot nord over Dalsvannet, farten var ganske stor, og jeg måtte forkaste den tanken at det var lanternen fra et fly, og det var jo en flamme . Jeg skjønte efter fem sekunder at det var en meteor, og en annen i stuen snudde seg og så mot ruten, og jeg gurglet usammenhengende og stirret på det utrolige synet. Hun såvidt så flammen før den sluknet.»
  Slikt så man sjelden utenfor vinduene på Theatercaféen, toppen en og annen litterær komet. Og på Kjørkelvik slapp man å høre «et kvekk om hvems mann eller kone som var stukket av med hvems». I stedet seilte enorme himmellegemer over himmelen. Kjørkelvik. «Jeg ønsker meg ikke mer. Jeg har fått det jeg drømte om fra jeg lekte på min mors kjøkkengulv.»

© Dagbladet