Ap lover å styrke økonomien til de fattigste i Norge. Men hjelper det når det er tilliten til Thorbjørn Jaglands lederevner som svikter?

Stakkars gutt?
De har det ikke lett om dagen, de politiske organisatorene som planlegger Ap's valgkamp. Yngve Hågensen omtaler Thorbjørn Jagland som «gutten». Andre oppfatter statsministerens unge regjering som skadeskutt allerede før det store slaget om velgerne har begynt. Det vil snart vise seg om de har avskrevet Jagland for tidlig.

Av ØYVIND TØNNESON
Ap's sentralstyre møttes i går, og ingen kunne være i tvil om at den utrivelige situasjonen for partiet før valgkampen måtte bli kveldens hovedtema. For bare to til fire års tid siden kunne partiets valgkampstrateger ha pekt på arbeidsløshetstallene eller på listene over gjeldsofre fra 80-tallet, og sagt: La oss vise at stø kurs med Gro kan føre Norge ut av disse problemene, så vil oppslutningen stort sett være sikret. I årene som er gått siden forrige valg har velgerne fått lave renter og nye jobber, møbler og biler. Hva kan da få dem til å stemme, og til å stemme på Thorbjørn Jagland? Et gammelt ideal som «borgerplikt» er jo forlatt av tidsånden.
Ap's problem etter at Jagland overtok som statsminister har bl.a. vært at så mange, uttalt eller i tankene, sammenlikner ham med Gro Harlem Brundtland i de siste årene av hennes regjeringstid. Hun var da blitt den teknokratiske ansvarlighet på to bein. Ikke visjonær, men trygg, trygg, trygg. Nå ser opposisjonen, mediene og folk flest tydelig at Jagland, mannen med visjonene, mangler forgjengerens trygghet og styringserfaring. Det setter ham og hele Ap på en stor prøve.
«Den som vil lede folket, må følge pøbelen,» skrev Oscar Wilde. Det var i arbeiderpartienes barndom, før forrige hundreårsskifte, da allmenn stemmerett, sosialisme, eller vern mot rå økonomisk utbytting, var «pøbelens» krav. Dagens pøbel er det vanskeligere å følge. Den hopper fra det ene til det andre, på jakt etter politiske godbiter eller appellerende lederskap. For Ap er spørsmålet om ansvarlig lederskap også kan være appellerende, og om det å lokke med godbiter som økt minstepensjon eller romslige bostøtteordninger i det hele tatt lar seg forsvare innenfor dagens «trange» økonomiske rammer.
Utspillet fra Ap's sentralstyre i går viser klart at partiet ikke vil følge Wildes råd. Jagland varslet målrettede tiltak i neste års statsbudsjett for å bedre privatøkonomien til de gruppene i det norske samfunnet som har dårligst råd. Økt bostøtte skal komme bl.a. fattige minstepensjonister til gode, og økte stønader til enslige forsørgere er ett av flere virkemidler som skal gi barn i fattige familier mer anstendige oppvekstvilkår. Tiltakene skal blant annet finansieres med skjerpet beskatning av aksjonærinntekter.
Med et slikt utspill har Jagland gitt et tilsvar til flere opposisjonspartiers forslag om å øke minstepensjonene. Det markerer en helt annen tilnærming til fordelingspolitikk enn den både sentrumspartiene og Frp har valgt. Spørsmålet er om flere markeringssaker som denne er det som skal til å hindre et valgnederlag for Jaglands regjering, eller om inntrykket av en svak regjering er blitt for sterkt.
Paradoksalt nok kan det hende at det noen oppfatter som et hardkjør mot Jagland i virkeligheten har styrket Ap's sjanser til å gjøre et godt valg. En ting er at velgere kan komme til å slutte opp om Ap i ren sympati med statsministeren, en annen at kritikken mot regjeringen og enkeltstatsråder kan skape økt interesse for regjeringsalternativer. De alternativene vi ser i dag er bedre egnet til å styrke enn svekke regjeringen Jagland.
Om vel en uke åpnes valgkampen med en politisk duell mellom Thorbjørn Jagland og Carl I. Hagen. Den kan komme til å si mye om hva årets valgkamp vil dreie seg om, men mindre om utfallet av valget. Vinner Jagland, kan Ap tjene på det. Men vinner Hagen, etter også å ha vunnet i årets meningsmålinger, da blir Jagland kanskje ikke bare gutten til Yngve Hågensen, men en misforstått gutt som flere vil hjelpe. Det kan også gi stemmer i urnen.

© Dagbladet