I kjølvannet av Oslo Golden Cup har nasjonen fått en ny folkehelt, en som det moderne Norge kan identifisere seg med.

Røkkes Norge
Først da barnet gråt og begynte å rope, skjønte jeg at dette var alvor. Der jeg lå søndag ettermiddag på Hukodden og halvsov i sola, hadde jeg nok synes det var litt pussig at så mange mennesker sto oppe på høyden og hujet, ropte og klappet mot en innelukket båt som freste forbi i 200 km/t flere hundre meter borte. Men da den lille piken brast i gråt og ropte at Røkke hadde fått motorstopp, våknet jeg.

Av PETER NORMANN WAAGE
  Jeg husket bildet av Kjell Inge Røkke fra dagen før: Han sto og viftet med et norsk flagg, som et nasjonalt idrettsikon. Og «folket tar ham til seg,» som det heter, selv om han ikke engang vil betale skatt. Det nye Norge har funnet sitt ideal.
  Idrettsstjerner har i hele dette århundret spilt en viktig rolle i nasjonsbyggingen. Ja, det er umulig å forstå sportens rolle i det moderne samfunn uten å se den i dette perspektivet: Enkeltpersoner eller lag representerer nasjonen og konkurrerer under flagget, samtidig som de «kunne vært hvem som helst». Man er på fornavn med dem, de er «vanlige gutter og jenter». Nasjonens innbyggere ser seg selv i nasjonens sportselite.
  Derfor er Røkkes folkelige appell så interessant. Han avviser journalistenes forsøk på sammenlikning med Super-Koss og hevder ærlig nok at det ikke er fysiske, men «finansielle muskler» som gjør at han kan drive idretten sin. Det folk som stadig hører at de bor i et av verdens aller rikeste land, forstår hva han mener. Her er en de kan identifisere seg med, han startet med «to tomme hender» og har «arbeidet seg opp» til der han nå er. At han aldri egenhendig kunne klare å hale fisk for millliarder opp av verdenshavene, lukker man øynene for. Idealet er en kapitalisttilværelse der man lever av andres arbeid. Den mye oppskrytte nøysomheten, egaliteten og omsorgen for naturen lever knapt nok i festtaler.
  «Miljøaktivistene er bare opptatt av seg selv. Av å få presset fram sin sak,» sa Røkke da han ble konfrontert med forsøkene på å stoppe båtracet. Han tenker på andre, de som nå teller, nemlig de som er i samme finansielle klasse som han selv. Og den omfatter alle som bor i «verdens rikeste land». Annerledes kan man vanskelig tolke hjertesukket fra en gruppe sveitsiske turister som reiste fra Bergen til Karasjok og tilbake igjen. Overalt ble de forsøkt snytt: De fikk tjue kroner igjen på hundrelappen da de betalte for en øl, en butikkekspeditør forlangte 147 kroner for varer som bare kostet 87, og de fikk ingen vekslepenger på en femhundrelapp da de betalte en regning på vel 300 kroner. Den norske reiselederen forklarte: «Det hersker en ukultur i Norge, der turistene blir sett på som lettlurte.»
  De er jo utlendinger, og hører ikke med i vårt fellesskap. Vi skal leve, de andre skal arbeide. Derfor var det nesten umulig å få jordbærene opp av jorda i sommer. Nordmenn gidder ikke slikt, og UDI nektet å gi arbeidstillatelser til alle de polske legene og akademikerne vi er vant til plukker bærene da det ble klart at kvoten ble for liten. At vårt nyrike fellesskap er det motsatte av det vi forstår med samhold, aner vi om vi ser på den undersøkelsen om unge norske forretningsmenns moral, som ble offentliggjort i Aftenposten tidligere i år. 42 prosent av de spurte var villige til å gjøre noe umoralsk, hvis de tjente på det. I Spania svarte bare 22 prosent ja på samme spørsmål.
  En annen undersøkelse fra BI viser at en dobbelt så stor andel av studentene der var villige til å snyte på skatten, ta imot bestikkelser og kjøpe noe som var stjålet, enn i befolkningen for øvrig. Foreløpig er «Det nye Norge» bare representert av en liten gruppe. Den utgjør imidlertid eliten - og idealet. Røkke er symbolet, Askeladden som har trådt ut av eventyrets moralske verden og inn i virkeligheten, slik nordmenn ser den. Jeg skal ikke påstå at han er mer umoralsk enn kapitalister flest. Han tilhører snarere gjennomsnittet. Det er den nøysomme kapitalisten som er unntaket, som Olav Thon, ham kjenner vi bare fra de siste 50 åra i Norge. Bør Børson, oppkomlingen som strør om seg med champagne og dyre båter, er regelen.
  Arrangørene av Oslo Golden Cup fikk likevel en liten forsmak på hva det vil si å ha en erklært skatteflyktning som nasjonalhelt. Av 100000 tilskuere snek 95000 seg inn uten å betale billett. Derfor må Røkke & co. klare seg uten premier.

© Dagbladet