I Europa følger man danskenes EU-debatt med uro. Norske politikere har noe å lære av debatten på den splittete danske venstresida.

Lær av Danmark!
Etter at EUs statsledere ble enige om Amsterdam-traktaten i juni, har danskene tatt fatt på debatten foran sin tredje EU-avstemning på seks år. Borgerlige velgere går fra ja til euroskepsis, mens Sosialistisk Folkeparti kanskje må bli enige om å være uenige. Det kan vel være det beste utgangspunktet for fruktbar diskusjon?

Av ØYVIND TØNNESSON
  Flertallet av SVs danske søsterpartis parlamentarikere har nå sagt ja til Amsterdam-traktaten. Hvis traktaten blir ratifisert av alle medlemslandene, vil den avløse Maastricht-traktaten som grunnlag for samarbeidet i Den europeiske union og åpne for opptakelse av østeuropeiske land som medlemmer. En meningsmåling viser at SF-erne som sier ja, har 30 prosent av velgerne bak seg. Omtrent like mange velgere har bestemt seg for å si nei, og i partiorganisasjonen ser det ut til at motstanderne er i klart flertall. De er anført av partileder Holger Nielsen som anbefalte et ja foran forrige folkeavstemning.
  Dansk presse har fulgt debatten i SF tett, og sosialistene har ikke gjort noe forsøk på å stikke uenigheten under en stol. De er ikke bare uenige om hva de skal anbefale velgerne å stemme i folkeavstemningen om Amsterdam-traktaten. Uenigheten i dette spørsmålet er uttrykk for grunnleggende forskjellige vurderinger av utviklingen i Europa og av de strategiske konsekvensene av et ja eller nei. At dette har kommet åpent fram i sommervarmen, har både SF-velgerne og pressen satt pris på.
  «Lærdommen som alle partier og deres ledere bør trekke, er at åpen konflikt og saklig debatt mellom likesinnede kan gjøre hver enkelt klokere og endre holdninger - i motsetning til fikse paroler og kampanjer,» skriver avisa Politiken på lederplass. Kanskje kommer Danmarks borgerlige partier til å måtte følge avisas råd, ikke fordi en lederartikkel i seg selv er så avgjørende, men fordi borgerlige velgere er så skeptiske til det politiske unionsprosjektet at de kan komme til å velte det.
  Det gjelder ikke bare i Danmark, men i store deler av Vest-Europa: borgerlige velgeres positive holdning til europeisk samarbeid har vært basert på at det hadde front mot øst, og på et ønske om å få etablert et felles marked uten for mange lover og reguleringer. De trodde åpenbart, skriver Politiken, «i likhet med den danske venstrefløj, at målsetningen om miljø og sosial ansvarlighet slett ikke var alvorlig ment». Nå har det vist seg at de tok feil, og det liker de tradisjonelle borgerlige velgergruppene dårlig.
  De «rettroende» på hver side i både dansk og norsk Europa-debatt har til nå bekreftet hverandre gjensidig. Den sosialistiske nei-sidas skrekkvisjon har vært den borgerlige ja-sidas drøm om et grenseløst vestlig marked med felles militært forsvar, men uten stat. Begge sider har sett bort fra at markeder ikke fungerer uten felles standarder, normer og reguleringer. Økonomisk og sikkerhetspolitisk integrasjon er ikke mulig alene. Man må ta staten, lovene og reguleringene med på kjøpet.
  Det er dette som gjør Europa-politikk viktig, og som gjør den nye danske debatten inspirerende. Tilsvarende deprimerende er det at norsk Europa-debatt stort sett ble avlyst etter at kampanjeåret 1994 tok slutt. Ledende norske politikere lar Europa-politikk være en sak for byråkrater og diplomater, og de gjør det etter sigende «av respekt for resultatet av folkeavstemningen». Skal de respektere folkets ønske om selvråderett, burde de heller gå foran og fremme bevisstheten om at politiske problemer i Europa også er våre problemer.
  Når danskene sier ja eller nei til Amsterdam-traktaten en gang tidlig neste år, får det ikke bare betydning for dem selv. En konsekvens av et nei kan bli at opptakelsen av østeuropeiske land som medlemmer av EU må utsettes. Takket være uenighet internt i hver av de to tradisjonelle leirene i dansk EU-kamp, er det mulig at danske velgere denne gangen får en nyansert debatt om prinsipper og politisk strategi i et Europa i forandring. Det bør vi nordmenn i tilfelle lære av.

© Dagbladet