Evigunge William
Av HANS ROSSINÉ
  Det er sannsynligvis kommet vel så mange analyser av den nye Shakespeare-bølgen på kino, som nye filmatiseringer av Shakespeare-verker. Det vil i begge tilfeller si ikke så rent få. Ikke før tas for eksempel Baz Luhrmanns «Romeo og Julie» og Al Pacinos «Møte med Richard» av plakaten på Colosseum kino i Oslo, så dukker en ny Shakespeare-film opp; Kenneth Branaghs mektige eposversjon av Shakespeares kanskje ypperste drama, «Hamlet».
  Ikke alle analysene av hvorfor vi akkurat nå, på 90-tallet, får så mange Shakespeare-filmatiseringer beregnet på et bredt massepublikum, er like optimistiske. Peter Reynolds ved National Theatre i London (som besøkte Oslo i fjor høst) er for eksempel ikke særlig begeistret for den nye filmbølgen. På teatrets vegne, vel å merke.
  Reynolds mener filmmediet utsletter Shakespeare som teatrets mann ettersom filmene bare lages på filmens premisser, med spektakulære og sterke virkemidler som det eneste saliggjørende. Hva verre er, vi får nå en generasjon publikummere som kommer til å vende teatret ryggen fordi de synes Shakespeare på teater er «treigt» sammenliknet med filmens fikse fortellermåter. Og vi vil få en generasjon skuespillere som ikke kan spille Shakespeare på scenen ettersom de bare er opplært til å stå foran kamera.
  Etter å ha sett et par av Shakespeare-bølgens filmer, deler jeg ikke Reynolds' pessimisme. Selv Baz Luhrmanns hektiske MTV-versjon av «Romeo og Julie» får formidlet kjernen hos Shakespeare: Den vakre kjærlighetshistorien mellom to elskende og den dramatiske kraften i deres tragedie. (Baz Luhrmanns skildring av dødsscenen er for øvrig en av de fineste jeg har sett). Og den kommersielt bevisste William Shakespeare ville nok selv ha hilst en sånn massespredning av sine historier velkommen. Det å bruke sterke virkemidler og å fikse litt på andres originalhistorier, var ham ikke akkurat fremmed.
  Nettopp besøkstallene ved norske teatre har vist at Shakespeare-filmene snarere stimulerer interessen for Shakespeare på scenen enn motsatt. Så da blir i grunnen analysen denne: Når Hollywood kaster seg over Shakespeare, er det fordi de har skjønt at det ikke er noen grunn til å bruke halvgode manusforfattere når man har den beste. Og når publikum renner ned dørene på kino, er det fordi ingen annen enn Shakespeare forteller oss så godt om de grunnleggende tingene i livet: Om makten og æren, om hatet, døden og kjærligheten.

© Dagbladet