Sp og SV vil redusere oljeutvinningen. Helst hadde de kanskje sett at Norge ikke hadde bygd ut oljeindustri i det hele tatt.

Olje - en synd?
"Ny teknologi" og "kompetanse" er positive begreper i det politiske språket. "Oljeutvinning" eller "gasskraft" knyttes derimot til storkapital, oljesøl, internasjonal umoral og drivhuseffekt. Dette stiller oss i et dilemma når vi står overfor norsk oljeindustri. Har vi forstått hva det vil si å være en høyteknologisk oljenasjon?

Av ØYVIND TØNNESSON
"Norge bør ta sikte på å delta i produksjon av ny teknologi i sterkere grad enn hittil," står det i Senterpartiets program. Sp er partiet som ved siden av SV er mest negativt innstilt til dagens oljepolitikk og planene om gasskraftverk.
De to partiene, som begge baserer sin politikk på store statlige oljeinntekter, liker dårlig at utvinningstempoet i Nordsjøen er blitt så høyt som det er. De er med rette bekymret over at oljelandet Norge bidrar til veksten i verdens COæ-2å-utslipp. Derfor vil de skru igjen olje- og gasskranene, og la kommende generasjoner arve naturressurser i stedet for eierinteresser i alskens multinasjonale selskaper.
Da det norske oljeeventyret begynte for snart tre tiår siden, fantes det lite relevant industriell kompetanse her i landet. Det ble et viktig mål i den nasjonale oljepolitikken at vi skulle utvikle slik kompetanse, og de utenlandske selskapene som dominerte i internasjonal oljeindustri måtte bidra til at det skjedde. Det tok tid, men i dag har det norske oljeindustrielle miljøet høy verdi i verdens kompetansemarked. Det oljeselskapene og tilknyttete virksomheter driver med, er ikke minst å utvikle og produsere ny teknologi.
Sp og SV vil utsette nye utbyggingsprosjekter på norsk sokkel, og bremse produksjonen. Hvordan vil det virke inn på mulighetene for å utvikle ny teknologi? Utsettelser behøver kanskje ikke få så alvorlige konsekvenser. Norske bedrifter deltar jo i økende grad i olje- og gassleting og -produksjon andre steder i verden. Gjennom den deltakelsen får de anledning til å tilegne seg og utvikle ny teknologi. Samtidig tjener de og ingeniørene deres penger på den kompetansen det har tatt et kvart århundres investeringer å bygge opp.
Problemet er at så få av de landene det er aktuelt for norsk industri å operere i, er land med politiske systemer vi nordmenn liker. Det får politikere som Sp's Marit Arnstad til stort sett å gå imot den norske oljevirksomhetens internasjonalisering. I historisk sammenheng står hun og hennes likesinnede dermed overfor et paradoks: De vil ha nasjonal kompetanse og nasjonal teknologiutvikling, men er motstandere av den virksomheten som kan gi dette.
Oljeindustrien utgjør på et vis et teknologisk system der tekniske løsninger, organisasjonsformer og finansielle forhold henger sammen. Utviklingen i systemet forutsetter investeringer, og investeringer forutsetter mulighet til å produsere effektivt og lønnsomt i framtida. Når oljeselskapene lar et lite selskap utvikle et avansert datasystem som kan rasjonalisere deres innkjøpsvirksomhet, gjør de det for å tjene penger, men resultatet blir også at det lille selskapet kan videreutvikle og selge systemet til virksomheter utenfor oljevirksomheten. Kutter vi investeringene et sted i systemet, må vi være forberedt på negative virkninger også helt andre steder.
Betyr så dette at bordet fanger, at vi bare må akseptere at vi spytter ut COæ-2å eller legitimerer råtne regimer i framvoksende oljenasjoner? Ikke helt, men debatten om utviklingen av oljenasjonen Norge må ikke ødelegges av politisk moralisme. Verken oljeindustri eller gasskraftproduksjon er syndig, men politikerne må gi industrien rammer som kan sikre store investeringer som både er lønnsomme på kort sikt og bidrar til utvikling av en teknologi og kompetanse som kan bygge bru til en tid etter oljealderen.

© Dagbladet