Modernisering av økonomien og ny giv i kulturen preger India ved 50-årsjubileet.

Juvel uten krone
Midnatt mellom 14. og 15. august er det 50 år siden kronen til det britiske imperium mistet sin juvel. Jubileet markerer ikke bare grunnleggelsen av det som er blitt kalt verdens største demokrati. Da ble også det indiske subkontinentet delt i to, mellom den muslimske staten Pakistan og det erklært sekulariserte India.

Av PETER NORMANN WAAGE
   Så helt sekularisert var det nok ikke. Astrologene advarte om at 15. august var en uheldig dag for den nye regjeringens edsavleggelse, som ble forskjøvet ett døgn. Om dagens historikere sjelden tror på stjernenes makt, er flere av dem enige om at tidspunktet for frigjøringen kom altfor tidlig. Hvis Storbritannia hadde hatt politisk vilje til å vente, ville man ha unngått den blodige delingen av landet. Men det hadde neppe nyttet med en 24-timers utsettelse.
   Slik begivenhetene utviklet seg, forårsaket deling og frigjøring noen av de frykteligste etniske rensingene i dette århundret. Det beste man kan si om dem, var at de var gjensidige. Tre kriger er hittil ført mellom India og Pakistan. Den siste resulterte i 1971 i opprettelsen av Bangladesh i det tidligere Øst-Pakistan.
   Konsekvensene av en åpen krig mellom de to tvillingstatene blir ikke mindre dramatiske av at Pakistan og India nå er atommakter. Tidligere i år nektet India å underskrive FNs avtale om stans i prøvesprengningene. At India, Pakistan og Bangladesh er de fattigste områdene i verden, er heller ikke videre fredsskapende.
Noen hungerskatastrofe, slik vi kjenner dem fra Kina og Afrika, har India likevel ikke opplevd, og vi må ikke glemme at en Redd Barna-rapport nylig hevdet at en tredjedel av barna i Storbritannia var underernærte. Tallet for India er to tredjedeler. India er blitt trukket fram som eksempel på at demokratiet, om aldri så skjørt, er i stand til å løse flere problemer enn diktaturene. I Pakistan, der ingen folkevalgt regjering har sittet lenge nok til å bli avløst ved valg, og der de militære har styrt i halvparten av landets historie, er både analfabetismen og fattigdommen større.
Det indiske styresett er blitt kalt et demokrati regjert av despoter. Én familie og ett parti hadde makten helt fram til 1991. Som for Sovjetunionen var dette et skjebneår for India. En form for perestrojka tok til, det enorme byråkratiet skulle effektiviseres, Verdensbanken forlangte markedstilpasning, åpning mot utlandet og modernisering. Nasjonen skulle bli et forbrukssamfunn, og det moderne India har funnet en nisje i informasjonsteknologien.
   Som forbrukere er befolkningen selv blitt kastet inn i informasjonssamfunnet. Antall kabel-tv-tilknytninger har eksplodert: 20 millioner nye apparater er i løpet av to år blitt koblet til den verdensomspennende informasjons- og underholdningskulturen. I Newsweeks spesialnummer i anledning jubileet slås det fast at inderne nå får Coca-Cola og kabel-tv. Så følger helse og undervisning etter.
   Det kan man jo håpe. Man kan også frykte at det plutselige møte med overflaten av den vestlige kulturen skaper fundamentalistiske bevegelser som skal gjenopprette de religiøse verdier. Siden 1992 er hindu-fundamentalismen blitt stadig sterkere. Hvis India ikke makter å holde religionen borte fra styreformen, vil vi se en orgie i blod. Nasjonen huser sju større religioner og har 18 offisielle språk. Men tendensene er ikke entydige. I juli i år fikk landet ny president, han kommer fra de kasteløses rekker og representerer et grunnleggende brudd med enhver fundamentalisme. Noen astrologiske betenkninger har heller ikke kommet fram.
   I en jubileumsartikkel i Times skriver Salman Rushdie om hvordan han for ti år siden reiste omkring i landet og spurte folk hva de forsto ved «India» og om de følte at de hørte hjemme der. Alle hadde en oppfatning av Indias idé, og alle følte seg hjemme, om enn på forskjellige måter. Rushdie sammenlikner dette med den moderne opplevelse av jeg'et, som ikke lenger er enhetlig, men består av mange identiteter. Likevel «har vi vanligvis en klar formening om hvem vi er. Jeg er enig med mine mange selv om å kalle alle sammen 'meg'».
   Kanskje er det denne forunderlige moderniteten i den urgamle kulturen som gjør at India nå er en av de ledende nasjonene i den engelskspråklige litteraturen. Det startet med Rushdie selv. Sist ute er Arundhati Roy, en kvinnelig forfatter av syrisk-kristen bakgrunn fra det sørlige India. Hennes «Guden for de små ting» ligger på salgstoppen også i Norge. Regissøren bak den seineste filmversjonen av Romeo og Julie, Baz Luhrmann, har hentet inspirasjon fra indiske filmer.
   Indias åpning mot omverdenen er ikke bare økonomisk. 50-årsjubileet er derfor mer som begynnelsen på noe nytt enn en markering av alderdom. India representerer en av vår kulturs aller viktigste vugger, og juvelen glitrer fortsatt, selv uten krone.

© Dagbladet