Historien som vare
Av HANS ROSSINÉ
HO CHI MINH-BYEN (Dagbladet): Det er seierherrene som skriver historien, men innebærer det også at seierherrene kan re-designe og markedstilpasse historien etter eget forgodtbefinnende?
   
Det er nesten absurd at det er dette spørsmålet jeg stiller meg etter å ha tilbrakt en halv, oppskakende formiddag i The War Remnants Museum i Ho Chi Minh-byen (Saigon), i Vietnam. The War Remnants Museum er blant de museene i verden der man skal være ganske stålsatt som publikummer. For her brettes krigens brutalitet og redsler ut uten nåde.

   The War Remnants Museum ligger rett rundt hjørnet for det prangende Gjenforeningspalasset ved Nam Ky Khoi Nghia-gata i Ho Chi Minh-byen. Museet er altså et krigsmuseum om Vietnamkrigen, med særlig vekt på åra 1963- 73 da USA deltok.

    Med rette kan det innvendes at museet er ensidig. For selv om utstillingen ikke lyver om amerikanernes brutalitet i Vietnam, fortelles det lite om den nordvietnamesiske sidens grufulle metoder og nedslaktninger under Vietnamkrigen. Dette er seierherrenes, og ikke uhildete historikeres, versjon.

   Likefullt er dette et museum som treffer meg midt i mageregionen med kvalmefornemmelsens kraft. En svimmelhet som rammer meg de gangene jeg innser hvor syltynn og bristeferdig hinnen mellom barbari og sivilisasjon er. I museets forgård står amerikanske krigshelikoptre, tanks, jagerfly og skallet til de sofistikerte CBU-55 B-bombene.

   Innenfor veggene er det lemlestelse og ofre for amerikanernes umenneskelighet. Her er bilder av napalmbombens fosforescerende utslettelser. Her står de fryktede eksplosivene Agent Orange på rekke og rad. Og i store glassbeholdere ligger deformerte og dødfødte spedbarn i en ubestemmelig og tyktflytende væske.

   Dessuten er det bilder av antikrigsdemonstrasjoner fra alle verdenshjørner her. De er med sin historiske distanse rørende, men også gåtefulle. For hvordan kunne politisk bevisst ungdom i 60-åra gå fra rettferdig anti-USA-harme til seinere selv å støtte totalitære redselsregimer?

    Men selve spørsmålet mitt, det absurde, stiller jeg når jeg leser at The War Remnants Museum (Krigslevningermuseet) de siste åra har skiftet navn først fra American War Crime Museum til War Crime Museum, før det ble The War Remnants Museum. Dette ene og alene for ikke å støte amerikanske turister, amerikanske handelsforbindelser og den nye amerikanske ambassadøren i landet. For i den nye globale markedsøkonomien blir selv historien en tilpasningsdyktig vare.

© Dagbladet