Kari Nordmøy (43) og Ola Nordmann (51) velter seg i penger og informasjon. Men inne i hodene gnager ubehaget over egen likegyldighet.

Høvdinger savnet!
Det finnes flere dagsordener for årets valgkamp. En av dem dreier seg om saker som helsepolitikk og forvaltningen av vår gode økonomi, en annen om hvilket mindretall som skal sette sammen regjeringen. Men det finnes også en dagsorden over og på siden av disse to: Hvem vil være autoritetene i det moderne Norge?

Av ØYVIND TØNNESSON
   Vi er mange som sukker eller grynter et huff når vi ser at hver femte velger som kanskje har bestemt seg, sier til meningsmålerne at de vil stemme Frp. Oppslutningen om høyrepopulistene er blitt en indikator på den opplyste sivilisasjonens forfall på slutten av modernitetens århundre. Redaktør Steinar Hansson kom med et nostalgisk hjertesukk om dette i Arbeiderbladet lørdag: «Det er som vi har sluttet å strekke oss etter særlig mer enn et passelig antall doser såpeoperaer, et daglig VG og et ukentlig Se og Hør, pluss stemmeseddelen til Carl I. Hagen.»
   Vi bør være forsiktige med å påberope oss det, men både Steinar Hansson og jeg tilhører det mange betrakter som den intellektuelle elite i Norge. Med høyere utdanning som ballast, og med arbeid som består i fortolkning, formulering og formidling av meninger, hever vi oss - i hvert fall forsøksvis - opp og danner oss et bilde av verden omkring.
   Det er en nasjonal myte at Norge i så mye mindre grad enn andre land har hatt eliter. Om vi hadde et lite og svakt aristokrati i perioden da de store politiske revolusjonene rystet Europa, så betydde ikke det at vi ikke hadde eliter, grupper av personer som framsto med en autoritet som ikke var basert på naken makt. Kirkens prester og andre embetsmenn utgjorde i forrige århundre helt klart en elite. Og alle de som stelte med kunnskap, fra folkeskolelærerne til universitetenes professorer, har vært en elite, riktignok med høy grad av indre rangordning. Lærerne var folkets intellektuelle autoriteter, og de tok ansvar både for lokal politisk virksomhet, og mer allment for den kulturelle oppdragelse.
   Elitenes autoritet var basert på noen få konkurrerende oppfatninger om hva som var «sannhet». Disse oppfatningene har langt på vei gått i oppløsning i årene som er gått siden utdanningseksplosjonen på 60-tallet. Langt på vei er det generasjonen til redaktør Steinar Hansson, forfatter Dag Solstad og de andre deltakerne i denne sommerens debatt om de intellektuelles manglende engasjement, som har sørget for at sannheten er gått i oppløsning. Antiautoritær kritikk ble rettesnoren for det intellektuelle engasjementet til de Olaene og Kariene som i dag er mellom 40 og 60 år gamle.
   Det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom det å drive autoritetskritikk og det å utøve autoritet. Både den nasjonale venstrebevegelsen i forrige hundreår og arbeiderbevegelsen i dette har gjort det. Men deres kritikk var ledsaget av en konstruktiv ambisjon som, i hvert fall etter Berlinmurens fall, har vært mangelvare blant mange av de etterkommerne som nå sitter på katetrene i utdanningsinstitusjonene eller som fortolker virkeligheten annetsteds.
   Nå ser de i samfunnet omkring seg en kritikkløs underholdningskultur og et populistisk Frp i vekst. De gremmes og lengter tilbake til en forgangen tid da de selv sto på barrikadene mot elitens autoritet, og klager over en ungdom som er politisk likegyldig og karriereorientert. Sannsynligvis er det skjønnmaling av vår nære fortid og svartmaling av samtida de driver med.
   Ergrelsen over kulturell forflatning og Carl I. Hagens vekst har veletablerte lærere, forfattere, journalister og redaktører ikke noe med å rette mot andre eller hverandre. De får vær så god ta ansvar selv, mens de har krefter til det. Alle som har lang utdanning, som bestyrer ansvarlige politiske partier, eller som på andre måter har tilegnet seg en viss porsjon innsikt, bør ha en selvstendig plikt til å foreslå veivalg og til offentlig å mene noe om hva som er rett og galt. Gjør vi ikke det, legger vi landet åpent for de anonyme markedskreftene og for populister med ambisjoner om å bli høvdinger.

© Dagbladet