Seg selv nok?
Av CHRISTOPHER HALS GYLSETH
«Kjære søster- og broderfolk, hva er det dere driver med?» Dette spørsmålet ble nylig stilt av lederskribent P.M. Nilsson i den svenske avisa Expressen, på bakgrunn av Carl I. Hagens framgang på meningsmålingene. Det skal i skrivende stund være rundt 22 prosent av befolkningen som kan tenke seg å stemme på Hagen, og Nilsson forundres over at et vellykket land som Norge framviser så stor støtte til en fremmedfiendtlig, nasjonalistisk politikk. «Samfunnsforhold som normalt skaper fremmedfiendtlige partier - økonomisk nedgang og høy innvandring - finnes ikke i Norge,» påpekes det. Før Nilsson trekker fram Peer Gynt som bilde på det selvgode Norge, der «Ideene om norsk særpreg og norsk overlegenhet sitter dypt».
   Imidlertid har Nilssons analyse - enda så riktig den kan være - ingen virkelig nyhetens interesse her i landet. Carl I. Hagens tidvise framgang har som kjent lenge vært en kilde til ubehag for noenlunde reflekterte nordmenn, uansett vekslende politiske forhold. I et slikt perspektiv får nok Expressens betimelige lederartikkel størst nedslagskraft hos de svenske leserne, som den vel i og for seg også var ment for. Direkte overraskende er det heller ikke at Hagen avviser kritikken, siden den kommer fra «en eller annen svenske uten stemmerett i Norge». Også frekkhet kan som kjent være en nådegave, i populismens navn.
   Det kan se ut til å være vanskelig for oss nordmenn å «vinne med anstand», slik det en gang har blitt sagt. I dette ligger det et ideal om ikke å hovere når man befinner seg i vinnerposisjon, og dessuten å unnlate å sparke dem som ligger nede. Vi kan gjerne omtale det som vanlig anstendighet, om vi vil. Og kanskje vi bør gjøre akkurat det. Omtale anstendigheten, altså. For midt i vårt kulturelle ubehag er det faktisk nesten 80 prosent av Norges befolkning som ikke har tenkt å stemme på Frp. Og selv om selvgodhet kan innta mange former, også utenfor Frp's rekker, er det uansett grunn til å bremse en altfor massiv kritikk av det typisk norske. Selvforakt er aldri konstruktivt.
   Dessuten kan det også være klokt å nedtone den uttalte, moraliserende Hagen-forakten, som ofte virker stikk imot sin hensikt. Ikke fordi vi har respekt for skamløs populisme og manipulering av svake grupper, men fordi vi faktisk har respekt for anstendighetens prinsipp. Et lavmælt prinsipp som bygger på intellektuell og politisk redelighet, og som aldri mister sin verdi. Selv Peer Gynt vender som kjent hjem til slutt.

© Dagbladet