Spillet fortsetter. Det spioneres minst like mye nå som før Muren falt, hevder Ellen Holager Andenæs. Selv konstaterer vi med en viss resignasjon: De hemmelige tjenestene fanges fortsatt lett i den virkelighet de selv skaper.

Spionspillet fortsetter
Det hjelper ikke hva den hederlige ryddedamen i Politihusets øverste etasje vil ha oss til å tro. De hemmelige tjenestenes verden er nå ikke helt den samme som før Murens fall. Den ideologiske etterretningskrigen mellom øst og vest er over, og er etterfulgt av både selvkritikk og overraskelser. Men spioneri er en like seiglivet som tilpasningsdyktig bransje.

Av HARALD STANGHELLE
Målt med den kalde krigens statiske målestokk skjer det underlige ting rundt oss: Mens den norske Overvåkingstjenesten så vidt er kommet opp i knestående etter Lund-kommisjon og Furre-sak, preges CIAs 50-årsjubileum av et anfall av selvransakelse, der en endeløs rekke CIA-størrelser erklærer organisasjonen for både forvirret og inkompetent. Et forbruk på fem CIA-sjefer på bare ubetydelig flere år får Overvåkingstjenestens sjefsstafett til å framstå som noe i nærheten av en stabil arbeidsplass.
   Hos etterretningsfienden i Moskva, KGBs etterfølger FSB, må de finne seg i at forræderen Platon Obukhov slipper rettssak fordi han ikke er mentalt frisk nok til å tåle saken. Samtidig kommer FSB-sjefen med en helt unik appell gjennom russisk fjernsyn: Russere som har latt seg verve til agenter for fremmede makter kan få en kraftig økning i sine spioninntekter ved melde seg for å bli dobbeltagenter. «Vi finner dere uansett,» er FSB-sjefens sjarmerende trussel, før telefonnummeret for nærmere kontakt oppgis: 2240035.
  Spionenes marked er variert: Fra Tyskland og Frankrike kastes CIA-agenter ut fordi amerikanerne stjeler vertskapets økonomiske hemmeligheter. På den andre siden av den engelske kanalen erklærer britisk etterretning åpent at deres oppgave er rettet mot Storbritannias «økonomiske rivaler», mens amerikanernes etterretningskrig skal rettes mot alt som kan «underminere USAs industrielle styrke og posisjon i verdensøkonomien». Dessuten går de tradisjonelt så diskré britene nye veier: Gjennom annonser i den liberale og overvåkingskritiske avisen The Guardian søker MI5 nye og velutdannede rekrutter. Det er så visst ingen mangel på kreativitet i spionenes mangfoldige verden, og vår avtroppende overvåkingssjefs noe underlige definisjon av politisk spionasje føyer seg pent inn i samlingen.
  Og nye arbeidsområder er i vente: Vestlig etterretning deler ikke politikernes entusiasme for den vedtatte NATO-utvidelsen østover. De hevder at hele det administrative, politiske og militære establishment i de tidligere østblokklandene er så gjennomsyret av potensielle og reelle russiske spioner at NATO-hemmelighetene trues når integreringen begynner. Nå er NATO-utvidelsen utdelt som trumfkort når Vestens spionorganisasjoner skal argumentere for eksistensberettigelse og økte ressurser. En ny slagmark for den tradisjonsrike etterretningskrigen er utpekt.
  Det er hauk over hauk. Tradisjon og fornyelse. Nye og gamle, virkelige og innbilte fiender. Når ikke fienden så lett lar seg identifisere blir etterretningsarbeidet så mye mer intrikat. Politisk usikkerhet og forvirring gjør at markedstrenden for spioner peker oppover. Eller som John le Carrés spionlegende George Smiley sier det når han forsikrer sine elever at de ikke blir arbeidsløse:
  «Hvis det skulle komme en dag da det ikke var noen fiende igjen i verden, ville myndighetene oppfinne dem for oss, vær dere trygge. Dessuten - hvem har sagt at vi må spionere bare på våre fiender? All historie forteller at dagens allierte er morgendagens rivaler. Moten kan bestemme hva som skal prioriteres, men vi kan ikke si noe på forhånd. Så lenge skurker blir ledere, vil vi fortsette å spionere. Så lenge det er bøller og løgnere og galninger i verden, så lenge tyrannene setter i gang med erobringer, så lenge forbrukerne trenger råvarer, så lenge de hjemløse leter etter mat, så lenge de rike leter etter rikdom, så vil faget dere har valgt, fortsette å eksistere. Vær dere trygge.»
  Det konglomerat av like selvmotsigende som mangfoldige signaler en forvirret etterretningsverden nå sender ut, gir Smiley rett. Den hemmelige verden er i gang med å skape en ny virkelighet der de seinere kan gå seg tragisk, men lykkelig vill.

© Dagbladet