Idealer og arroganse
Av CHRISTOPHER HALS GYLSETH
Det er slående hvordan selv det mest prisverdige forsett kan virke stikk imot sin hensikt, bare skråsikkerheten blir stor nok. Og når forvirrede idealister hevder at målet helliger midlet, da er det grunn til å være på vakt. Uansett om man i og for seg forstår sakens alvorlige natur, slik tilfellet er med fenomenet høyreekstremisme.
Organisasjonen SOS Rasisme oppfordrer til omfattende, drastiske aksjoner mot nazister i Telemark. Dette leser vi i en uttalelse fra SOS Rasismes landsstyremøte tidligere denne måneden, der det understrekes at de høyreekstreme utgjør en trussel mot liv og helse. Deretter fremmes forslag om hvordan man best «driver nazistene ut av Telemark». Målet er at de navngitte «potensielle drapsmenn» skal nektes å handle i butikker, de skal nektes bolig, i tillegg til at folk oppfordres til å nekte å arbeide sammen med dem. Dessuten bør man også vise «avsky» mot disse «i nabolaget». SOS Rasisme velger med andre ord igjen å legge seg på en direkte konfrontasjonslinje, i den patenterte antirasismens navn. Og igjen framstår de som fanatiske bedrevitere, med moralsk selvtekt på hjernen.
For ondskapens problem kan uten tvil være et engasjerende felt å begi seg inn på. Mens det også er et tema som forutsetter stor grad av varsomhet, siden nytten av å konfrontere destruktive krefter som kjent er avhengig av bevissthet og ydmykhet i forhold til sakens alvor. Ikke i den forstand at man viker unna eller henfaller til passivitet, men snarere ved at man er seg bevisst sakens innerste, sammensatte natur. Det er for eksempel et ubehagelig faktum at hat livnæres best ved å bli møtt med samme mynt. Slik også menneskeforakt er og blir smittsomt, uansett avsender. Det burde selvfølgelig være overflødig å måtte fastslå akkurat dette, men «antirasistene»s korstog viser dessverre det motsatte.
Konstruktiv tilnærming til følsomme temaer forutsetter faktisk at man tenker gjennom de mekanikker ens egne handlinger avstedkommer. I hvert fall dersom målet er noe annet enn dyrking av egen moralsk forfengelighet. Men selvrettferdighetens logikk fornekter seg ikke, slik utspillet til SOS Rasisme er et aktuelt eksempel på.
For sjelden så man klarere hvordan idealisme blir til utålelig arroganse, når selvbestaltede bedrevitere belærer oss om hvordan vi skal te oss. Med andre ord - ikke mobb dømmekraften vår!

Eller, sagt på en annen måte, at man er seg sitt samfunnsmessige ansvar bevisst - utover...

© Dagbladet