Det er ikke radikale endringer som etterspørres på velgermarkedet, men trygghet og ansvarlighet. Er det derfor de strømmer til Carl I. Hagen?

De tilfredses triumf
Sol, varme og gode tider gjør velgerne troløse. De veletablerte partiene rundt det politiske sentrum må belage seg på en smekk ved valget. Nesten hver fjerde velger lefler med tanken på å stemme Carl I. Hagen. Har vi det så godt at folk søker spenning i et sidesprang?

Av GUDLEIV FORR
Torsdag var jeg i hageselskap hos Aschehoug forlag. Det er den intellektuelle middelklasses mest prestisjefylte sammenkomst i hovedstaden. Det er radikales og liberales møteplass, jeg har aldri påtruffet en innvandringsmotstander der, ingen skatteflyktning heller. Definitivt ville det være venstresiden som led om det falt en meteor midt oppi lammesteika.
Men i år var det annerledes å diskutere politikk med gjestene. Påfallende mange gikk rundt og koketterte med at de ikke vet hvilket parti de skal stemme på i september. Få antydet at de ville stemme Carl I. Hagen, naturligvis. Men få var det også som bastant fordømte dem som sier de vil gjøre det. Det er i ferd med å bli stuerent i vide kretser å lefle med en tanke som var utenkbar for bare kort tid siden.
Slik sett er oppslutningen om Hagen foran dette valget et uttrykk for den store og velstående middelklassens triumf. Få husker at det for fire år siden var nedgangstider og arbeidsløshet som var temaet. I dag dreier det seg om rommelige hus, god råd til utstrakt ute- og reiseliv, seilbåter og cabincruisere, hytter på svaberg og i fjellet: Hvorfor skulle det ikke i dette samfunnet der industriproletariatet er i ferd med å bli dataoperatører, der skatten er så lav at selv millionærer flagger hjem og der regjeringen fører en innvandringspolitikk så stram at et fåtall av oss daglig ser en mørkhudet - hvorfor skulle det ikke i dette samfunnet være en stor gruppe mennesker som finner tida inne til å gjøre et lite politisk eksperiment? Går ikke Norge likevel så bra at det ikke gjør noe om vi får enda litt mer frihet til å velge fra de hyller som bys fram?
Det er ikke store sosiale og økonomiske forandringer som etterspørres i dagens velstående industriland. Visjoner er latterlige, og reformer virker bare forstyrrende på den etablerte orden. Snarere tvert imot: Den sosiale og politiske understrømmen går ut på at færre og færre ønsker å bli forstyrret av politikk, av reguleringer og inngrep. Men under én forutsetning: at det finnes et sikkerhetsnett som holder, i tilfelle taket om økonomien i verste fall skulle glippe.
Jeg tror det er dette som er kommet til uttrykk ved valgene i så vel USA og Storbritannia som Frankrike nylig, selv om situasjonen varierer noe. De fleste kommentatorer og akademiske iakttakere har nok sagt at velgerne gikk til venstre. Men jeg tror vi like gjerne kan si at det Tony Blair tilbød velgerne, var det de konservative hadde gitt dem i 18 år: Kanskje litt mer av alt det gode middelklassen hadde fått, men ingen store omveltninger, og i alle fall ingen sosialisme. Det betyr imidlertid ikke at staten skal bli mindre. Det ble den for øvrig heller ikke under Maggie Thatcher. Det var bare retorikken som lød slik.
Det er ikke ideologier og filosofier som bestemmer folks velgeratferd i det postindustrielle samfunn. I den grad de har en ideologi, er det pragmatismen. De plukker litt her og litt der, alt etter hva de trenger og hva de føler. De er til og med villige til å betale for sosiale tjenester, innen de grenser som deres personlige økonomi setter. Men de er som kjent rommelige for de aller fleste. Og når de da kommer til valgurnene, er det deres lengsel etter trygghet som blir avgjørende. Og her er det Carl I. Hagen etter hvert slett ikke ser ut som noe rabiat uhyre: Han vil jo nettopp at vi skal ha det trygt: trygt for kriminelle, og da må vi se patruljerende politikonstabler eller i hvert fall vektere i gatene; trygghet for sykehusbehandling, og der strør han jo milliarder; trygghet for alderdommen, og der sier han at han vil sørge for at «de gamle sliterne, som bygde landet» skal få det godt. Slik ivaretar han både de gamles og våre interesser. De gamle får det bra, og vi slipper å bekymre oss for at de har det ille. Og nå sier han ikke bare at han er «ydmyk» over all støtten, nå skal han også «ta ansvar». Et spennende sidesprang? Kanskje noen burde begynne å lese hans program?

© Dagbladet