Musikalske mønsterbruk
Av STÅLE WIKSHÅLAND
I år har jeg klart det. For første gang har jeg vært på alle sommerens kammermusikkfestivaler.
Risør drar det hele i gang, noen dager like etter sankthans, når de fleste får feriefølelsen i magen og rømmer unna organisert kulturaktivitet så sant de kan. Stavanger og Oslo topper og avslutter halvannen uke før skole- og semesterstart. Der kjører de for sikkerhets skyld helt synkront, til og med med åpnings- og avslutningskonserter på samme dag og tid, med klar oppfordring til musikkritikerne om å bli dobbeltmennesker.
Men jeg har altså gått hele runden, gjort som kammermusikkfestivalenes tallrike og stabile publikum, som gir blaffen i hetebølger eller styrtregn og gamle vaner om når og hvor det er sesong eller ei for konsertlivet.
For det er faktisk blitt slik at disse tre festivalene hører til det klassiske Musikk-Norges aller viktigste arenaer. Som ekte kjerringer mot strømmen har de lagt seg på motsatt kurs av det angivelig populære, og etablert en plattform for den uselgelige kammermusikken.
De drives som mønsterbruk alle tre, med lett varierende profiler knyttet til de kunstnerisk ansvarliges personlige signatur og gemytt og til en generasjon av musikere som fortsetter å forbløffe, ikke bare med sin musikalitet, men også med sin allsidighet og kapasitet. Etter hvert også med sitt omfattende internasjonale kontaktnett av likesinnede.
I Risør får de til alt, med konsertprogrammer i skreddersøm ved Leif Ove Andsnes og Lars Anders Tomter, diskré til stede underveis for nødvendige justeringer, i utsøkt samspill med festivalsjef Bernt Lauritz Larsen.
Sammen skaper de den perfekte atmosfære.
I Oslo har Arve Tellefsen skjerpet den kunstneriske profilen, i ly av den samme lune atmosfæren han selv inkarnerer, og uten å gi slipp på verdifulle og populære gjengangere som barne- og ungdomsinnslagene. Slik markerer festivalen sin egenart, midt oppe i en åpning av ordinær hovedstadssesong som flyttes stadig tidligere fram.
I Stavanger må nok Truls Mørk ta noen nye grep når den andre kunstnerisk ansvarlige, Gregor Zubicky, nå ofrer seg for Svensk kammerorkester på heltid, og dermed tar med seg sin utadvendte funksjon som festivalvert som har fått svært mange til å føle seg hjemme.
I sum har alle tre utviklet en standard, både for nivå og for repertoar, som resten av sesongen kan strekke seg etter. Og publikum med, som har gjort erfaringer av hva belønningen kan være om man trår utenfor konsertprogrammenes slagne landevei.

© Dagbladet